Wolfgang Amadeus Mozart Pianokonsert nr. 21

Wolfgang Amadeus Mozart var på høyden av sin popularitet i Wien da han, i mars 1785, komponerte sin Pianokonsert nr. 21 i C-dur. Konserten ble fullført dagen før urfremførelsen ved det nasjonale hoffteateret, og bare fire uker etter hans Pianokonsert nr. 20 i d-moll.

“Det er konserter hver dag, og all tid går med til undervisning, musikk, komponering og så videre… om bare alle konsertene var over! Det er umulig for meg å beskrive travelheten og alt styret. Siden jeg ankom, har din brors hammerklaver blitt fraktet minst et dusin ganger til teatret eller til et annet hus.”

Leopold Mozart, Wolfgangs far, var gått inn i sitt noe skjøre 66. år da han den 12. mars 1785 sendte disse linjene til datteren Maria Anna i Salzburg – bare to dager etter urfremførelsen av Pianokonserten i C-dur. Leopold hadde kommet fra Salzburg til den travle keiserbyen for å besøke Wolfgang og svigerdatteren. Han var svært nysgjerrig, og kanskje en smule skeptisk, til sønnens virke i Wien. Han hørte stadig rykter om sønnens beskjeftigelser, mange av dem ondsinnede og usanne. Forholdet mellom Wolfgang og Leopold var nært, komplisert og etter hvert smertefullt konfliktfylt. Ved å flytte til Wien valgte Wolfgang frihet og risiko, fremfor trygge arbeidsforhold i Salzburg. Dette gjorde han i stor grad mot farens vilje, men på samme tid søkte han farens anerkjennelse og ros. Leopold var stolt av sønnen, men tidvis også svært kritisk og kontrollerende.

Leopold, som etter gjentatte innbydelser fra Wolfgang var ankommet Wien i februar, var både imponert og utmattet over sønnens hensynsløst travle tempo. Den yngre Mozart, som i høy grad var avhengig av konsertinntekter, satte selv sammen programmene og var samtidig både arrangør, komponist, pianist, akkompagnatør og dirigent. 1785 var et usedvanlig godt år for Mozart, kanskje det beste han opplevde i Wien. Han hadde en stor følgeskare av faste publikummere, musikken hans var svært etterspurt og han mottok invitasjoner til å spille i flere av byens mest fornemme hjem.

I brevet til Maria Anna forteller Leopold at den nye C-dur-konserten hadde fått en strålende mottakelse ved uroppføringen 10. mars. Applausen var øredøvende, forsikrer han, og publikum ble til og med rørt til tårer. Midt i suksessen fornemmet imidlertid den erfarne yrkesmusikeren Leopold det han mente var en urovekkende utvikling i mye av sønnens nyere musikk. Han mente at pianokonserten ikke bare var usedvanlig krevende, men også preget av en dypere, ekspressiv understrøm som på lengre sikt neppe ville falle i smak hos det wienerske publikum. Da notene ble levert fra trykkeriet, trodde Leopold at flere av fortegnene i notebildet måtte være trykkfeil. Han ble imidlertid forsikret om at de merkverdige harmoniene var akkurat slik Wolfgang hadde skrevet dem.

Som Leopold hadde forutsett, kjølnet det wienerske publikummets interesse etter hvert, og glansen av suksessåret 1785 bleknet. Mozart skrev ytterligere tre pianokonserter i 1786, men så begynte hans faste publikummere å utebli. I løpet av sine siste fem leveår komponerte han bare to pianokonserter, nr. 26 i 1788 og nr. 27 i 1791.

Etter Leopold Mozarts besøk i 1785, ble avstanden mellom far og sønn større – både geografisk og følelsesmessig. Da Leopold døde i 1787, var forholdet kjølig, men ikke fullstendig brutt. Wolfgang rakk ikke å reise til Salzburg før faren døde, og de fikk aldri en forsoning ansikt til ansikt etter besøket i 1785. Tapet preget Wolfgang dypt.

Pianokonsertene ble en helt spesiell sjanger for Wolfgang Amadeus Mozart, og mange av konsertene er blant hans mest personlige verk. De fleste er skrevet for å ha nytt repertoar til egne offentlige opptredener. Konsertene er ikke bare lette glansnumre; han mestrer å smelte sammen symfoni og konsertform, vise stor strukturell oppfinnsomhet i hvert enkelt verk og treffe rike melodiske årer. Hans samling av pianokonserter utgjør selve “evangeliet” for den klassiske konsertformen - et evangelium den unge Beethoven skulle bli en særlig trofast arvtaker til.

Pianokonsert nr. 21 består av tre satser. Første sats, Allegro maestoso (livlig og høytidelig), åpner stille, men bestemt, med en marsjaktig rytme i strykerne. Det skapes en følelse av forventning. Blåserne setter farge med små fanfarer og innspill, før klaveret entrer lydbildet og gradvis spiller hovedrollen. Samspillet mellom solist og orkester er energisk og elegant. Pianoets reaksjoner og svar på orkesterets musikalske drama skaper nyanser i samspillet, like mangfoldig som det synges og spilles ut i Mozarts berømte operaer.

Den langsomme andresatsen, Andante (et jevnt rolig tempo, som gangfart), er blant Mozarts mest berømte komposisjoner. Den innehar en blanding av skjønnhet og sårhet, med en stille og nattlig stemning, båret av myke trioler i strykerne og en enkel, men dypt uttrykksfull melodi i pianoet. Under den rolige overflaten ligger en stille uro, som tidvis mørkner til, før lyset og lettheten vender tilbake i musikken.

Finalen, Allegro vivace assai (svært rask og svært livlig), bryter løs med et frekt og lekent hovedtema. Her sprudler konserten av rytmisk driv, virtuositet og spilleglede. Resultatet er en glitrende avslutning på en av Mozart mest elskede konserter.