Wolfgang Amadeus Mozart Symfoni nr. 38, "Praha"
Skrevet av Bodil Maroni Jensen
Da Mozarts opera Figaros bryllup ble satt opp i Praha vinteren 1786, var suksessen mye større enn da den først ble spilt i Wien noen måneder tidligere. I Praha gikk den også mye lengre, og en gruppe musikere og støttespillere inviterte Salzburg-komponisten til komme til Praha, både for å lede en operafremføring og for å gi en konsert.
Da Mozart ankom i januar 1787, hadde han med seg en nyskrevet symfoni. Derfor navnet Praha-symfonien. Mozart dirigerte selv fremføringen. Suksessen førte umiddelbart til bestilling av et nytt verk, operaen Don Giovanni, som hadde premiere i Praha samme år.
Symfoni nr. 38 har tre satser, ikke fire som var det forventede. Mozart utelot den vanlige menuetten som 3. sats, og forlenget i stedet førstesatsen betraktelig. En lang og langsom introduksjon fører frem til det som «etter boken» skal være en hurtig sats, en allegro.
En D-dur akkord blir tydelig slått fast i begynnelsen av førstesats. Så får vi mørkere farger i moll og en vending som minner om «Rondo Alla Turka» fra klaversonate op. 11. Når vi kommer til Allegro-delen, får vi et motiv som minner om ouverturen til Tryllefløyten, som ennå ikke er skrevet i 1787. Dette melodiske frempeket og fem andre melodier fletter seg i hverandre. Det er ikke lett å skille dem fra hverandre, men heller ingen grunn til å streve med det. Mozart har gjort jobben.
Midtsatsen er en andante. Også den begynner i dur, med melodier som arier i en opera. Og med skiftende stemninger i følge med veksling mellom dur og moll.
Sistesatsen er en presto. Livlig, morsom og leken. Og er det ikke noe som minner om Tryllefløyten her også? Både en og to fløyter har fremtredende roller, og vekslingen mellom flere av blåserne og strykere er som å høre en rask dialog i nok en opera – der det er fritt for å dikte librettoen selv.