Wolfgang Amadeus Mozarts (1756–1791) skrev sin Klaverkonsert nr. 1 som elleveåring i 1767. De første nummererte konsertene var arrangementer av andres melodier og spilles ikke ofte i dag. Men etter hvert ble pianokonserten en av de viktigste sjangrene for Mozart, både kunstnerisk og kommersielt.
I 1782 skrev han tre pianokonserter som ble nummer 11, 12 og 13 i rekken. Han hadde flyttet til Wien året før, og de nye konsertene ble en del av en abonnementsserie med konserter der han selv var solist. I et brev til faren Leopold skrev Mozart om hvordan musikken var perfekt tilpasset publikum, så musikken hverken ble for lett eller for krevende å lytte til.
Mozart kjente nok sitt publikum godt, for konsertene ble svært populære og en en viktig inntektskilde de neste årene. Fra 1784 til 1786 skrev han hele tolv nye pianokonserter og foredlet sjangeren til å bli en av hjørnesteinene i det klassiske repertoaret. De neste årene opptok opera en større del av tiden hans, og han skrev bare én pianokonsert til før 1791.
Mozarts Klaverkonsert nr. 27 ble ferdig i januar 1791 og innledet dermed det uvanlig fruktbare året som skulle bli hans siste. Det er mulig at han urfremførte den selv i mars, og i så fall var det hans siste offentlige opptreden som musiker. Etter en nokså neddempet pianokonsert med et lett melankolsk preg, avslutter Mozart sitt arbeid i sjangeren med en leken versjon av sin egen melodi «Kom mai, du skjønne milde».
(Tekst: Fred-Olav Vatne)