Mozart skrev fem fiolinkonserter på ett år – da han var 19. Den femte er den mest kjente. Elegant, variert og ikke minst teatral, som så mye av det han skrev.
Konserten setter an med en samlet klang i orkesteret, og brutte akkorder tripper av gårde. Vi tror det er ouverturen til en opera. Dobbelt overraskende er det når fiolinen kommer inn og synger sitt tema i et helt annet tempo enn åpningen, en adagio med et ørlite opphold før og etter. Men så kommer solisten med i orkesterets allegro-tempo, og vi er i gang. Modulasjoner snur og vender på temaet. Orkesteret ligger under og gjør ikke mye av seg annet enn mellom frasene. Der dukker det frem og heier på solisten. I en lengre kadens mot slutten av satsen får fiolinen plass til å formulere seg uten tanke på tempo og taktarter. Etter enetalen er det bare noen få takter igjen av satsen, som orkesteret tar seg av alene.
Andresatsen er en innadvendt Adagio, langsom og verdig. Vi merker at vi ikke er så langt unna barokken her i året 1775.
Sistesatsen har gitt konserten navnet «Den tyrkiske». Det hører vi ikke før i tutti-partiene et stykke uti satsen, når de dype strykerne slår buen mot strengende, con legno, slik at lyden av resonanskassen, treet, også klinger med i røff rytme i noen folkemusikkaktige vendinger og i noen småskumle crescendoer. Hvor tyrkisk det klinger, skal ikke påstås, men midtdelen skaper i hvert fall kontrast til den syngende og elegante menuetten som omslutter den.