Oslo-Filharmonien har vært på en rekke turneer i Asia siden den første Japan-turneen i 1988. Den hittil siste fant sted våren 2017 og gikk til Kina og Taiwan.
Sjefdirigent Vasily Petrenko ledet alle de til sammen fire konsertene i Hong Kong og Taiwan, og Truls Mørk var med som solist på samtlige konserter, to ganger med Dmitrij Sjostakovitsj’ Cellokonsert nr. 1 og to ganger med Edward Elgars Cellokonsert.
Slik skildret direktør Ingrid Røynesdal turneen i et reisebrev på ofo.no:
"Hong Kong Arts Festival er en stor begivenhet som går over fem uker. Byen er tapetsert med skilt og plakater, i en by-estetikk som nok i våre øyne oppleves som litt kaotisk. Men de mange annonsene og bildene av nettopp Oslo Philharmonic Orchestra, over mange uker, er uansett enestående reklame for hjembyen vår og for norsk kulturliv. (…)
Sibelius’ musikk har også i mange år vært et viktig repertoar for orkestret. Og nettopp det at vi tar med oss skandinavisk musikk settes ekstra pris på her borte: Både Geirr Tveitt (Hardingtonar) og Edvard Grieg er med, i tillegg til Sibelius 2. symfoni.
Landene her borte er på en måte ”yngre nasjoner” når det kommer til klassisk musikk. Men desto mer vitale. ”Her i Asia er det de unge som går aller mest på klassiske konserter”, fortalte en av arrangørene. Og det å høre Griegs musikk over høytalerne idet vi ankom det enorme hotellet i Taipei i går kveld, var unektelig spesielt.
Etter to konserter for til sammen nesten 4000 mennesker, og bokstavelig talt en hylende begeistring, er to konserter i Taipei neste stopp. Nærmere 20 journalister stod klare på pressekonferansen vår i går rett etter ankomsten i Taiwan."
Les hele reisebrevet: Langt fra "lost in translation"
Her kan du se hele turnéprogrammet: Oslo-Filharmonien på Asia-turné
Her kan du se Oslo-Filharmonien spille fra Sibelius’ Symfoni nr. 2 i National Concert Hall i Taipei:
Youtube Oslo Philharmonic
Vasily Petrenko dirigerte Oslo-Filharmonien for første gang i desember 2009, med Edward Elgars fiolinkonsert og Sergej Prokofjevs Symfoni nr. 5 på programmet. Slik beskrev Aftenpostens anmelder sin opplevelse:
"… Petrenko distanserer alle andre tolkninger jeg har hørt av Femte symfoni nesten brutalt. Selv lyriske og eteriske partier holdes i et lidenskapelig formgrep jeg knapt har opplevd maken til."
Petrenko vakte begeistring også blant musikerne: Da tiden snart kom for å finne en ny sjefdirigent, seilte han opp som favoritt, og i februar 2011 kom nyheten: Vasily Petrenko skulle ta over som sjefdirigent fra høsten 2013.
Interessen var enorm da Petrenko bare noen dager senere, 19. februar, stilte til ekstrakonsert med orkesteret, blant annet med Pjotr Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 på programmet:
"Trengselen kunne knapt vært større om Vinmonopolet hadde annonsert opphørssalg. - Det er visst ennå noen som håper å komme inn, lød det tørt fra en av de mange som måtte snu i foajeen mens en mengde konsertgjengere knuffet og presset i håp om å lirke seg inn til de siste ledige plassene i Oslo Konserthus," skrev Aftenposten dagen etter.
Siden han tiltrådte som sjefdirigent, har Vasily Petrenko ledet Oslo-Filharmonien på en rekke turneer i inn- og utland, i tillegg til et utall flotte konserter i Oslo Konserthus. Orkester og dirigent har sammen spilt inn flere kritikerroste album, ikke minst en serie med Aleksandr Skrjabins musikk.
Gjennom disse årene har Petrenko befestet sin posisjon som en av de ledende dirigentene i sin generasjon internasjonalt. I 2017 mottok han prisen som «Artist of the Year» under den prestisjetunge Gramophone Awards, og i 2018 gjorde han sin debut med Berlin-filharmonien.
Se den omtalte konserten fra 2011 med Tsjaikovskijs femte symfoni:
Youtube Oslo Philharmonic
Jukka-Pekka Saraste var 27 år gammel da han dirigerte Oslo-Filharmonien for første gang, på Freiakonserten i september 1983. Komponist Johan Kvandal ga ham et godt skussmål i sin anmeldelse i Aftenposten:
"Den unge dirigenten holdt utmerkede tempi, fremfor alt ikke for hurtig i første sats, og han viste seg å ha betydelig sans for musikkens karakter og egenart. Det var som helhet en frisk og klar oppførelse som slo godt an og skapte stemning i salen."
I august 1985 var han tilbake for å dirigere Mussorgskij, Mozart og Sibelius. VGs Jarle Sørå skrev i sin anmeldelse:
"Festen startet med Pohjolas datter, hvor den finske dirigenten Jukka-Pekka Saraste beviste at han har Sibelius i blodet. Spesielt musikkens urkraft og grovmeislede arkitektur kom maktfullt til sin rett."
Og i et intervju i Dagbladet under tittelen "Finsk verdensnavn med taktstokk" siteres han slik om orkesterets rivende utvikling under Mariss Jansons:
"Norge trenger en sjefdirigent, og det har dere fått. Oslo Filharmoniske Orkester er nå ett av verdens ledende, og de gir bare mer og mer."
Jukka-Pekka Saraste ble sjefdirigent for Finsk Radios Symfoniorkester i 1987 og i Toronto Symfoniorkester i 1994. Etter mange travle år med lite tid til gjestedirigering, ble det i 2001 et hjertelig gjensyn mellom ham, orkesteret og publikum i Oslo. Fra da av ble det igjen jevnlige besøk.
Fem år senere var det Jukka-Pekka Sarastes tur til å være Oslo-Filharmoniens sjefdirigent, fra sesongen 2006-07. Valget skapte interesse og entusiasme både hjemme og ute. Tilbud om turnékonserter strømmet på, fra både utenlandske og norske arrangører. Slik skildret VGs anmelder Tori Skrede en konsert i september 2007:
"Da "Ildfuglen" av Stravinsky tonet ut onsdag kveld, var alle forventninger innfridd. For en klang! For en dynamikk, for en makt ned i det svakeste piano pianissimo! For et orkester Saraste har i sin hule hånd; det er alltid like imponerende å se på når han strekker ut armen og nærmest drar til seg en supertett, ferdigformet klang fra en gruppe på over hundre individer."
Saraste har opp gjennom årene jevnlig fått ros for sin kunstneriske dybde og integritet. Gjennom hele karrieren har han banet vei for både eldre og nyere nordisk musikk på det internasjonale repertoaret, samtidig som han er ledende dirigent innenfor de store europeiske orkestertradisjonene.
Jukka-Pekka Sarastes konserter med Gustav Mahlers symfonier ble regnet som begivenheter. Og i 2013 fikk han Musikkritikerprisen for sin avskjedskonsert med Oslo-Filharmonien og Mahlers Symfoni nr. 2. Kritikerlaget begrunnet tildelingen slik:
"Gjennom de siste syv årene har Saraste gitt oss mange store musikkopplevelser. Denne maikvelden fikk vi nok en auditiv demonstrasjon av hvordan han klarer å løfte orkesteret opp på et nivå man nesten ikke tror er mulig. I Mahlers 2. symfoni medvirker også sangere, både solister og kor, og på en mesterlig måte fikk han dem til å gli inn som en helt naturlig del av det totale klangbildet."
Jukka-Pekka Saraste ble utnevnt til æresdirigent for Oslo-Filharmonien i 2013, og har jevnlig dirigert orkesteret siden. I mars 2020 kommer han tilbake for å lede jubileumssesongens versjon av Mahlers tredje symfoni.
Her kan du se Jukka-Pekka Saraste lede Oslo-Filharmonien i Jean Sibelius' Symfoni nr. 5:
Youtube Oslo Philharmonic
André Previn var Oslo-Filharmoniens sjefdirigent i årene 2002−2006.
André Previn (1929−2019) hadde en musikkarriere som ikke kan sammenlignes med særlig mange andre. Fra 1950-tallet jobbet han som filmkomponist, og som 35-åring hadde han vunnet fire Oscar for musikken sin. Siden skulle det bli til sammen ti Grammy-priser i ulike sjangre.
På 1960-tallet tok også dirigentkarrieren av, og han gjorde stor suksess blant annet som sjefdirigent for London Symphony Orchestra. Han skrev mye musikk for symfoniorkester, og parallelt med alt dette var han en enestående jazzpianist.
Previns forhold til Oslo-Filharmonien begynte imidlertid først på 1990-tallet. Tidligere direktør for Oslo-Filharmonien Trond Okkelmo beskrev hvordan det begynte i sitt minneord i anledning Previns død i 2019:
"I flere år på nittitallet prøvde man å få ham hit som gjestedirigent, og da man endelig lyktes, måtte han melde forfall på grunn av hjerteproblemer. Han var blitt begeistret for Oslo Filharmoniske Orkester etter å ha hørt orkestrets og Mariss Jansons innspilling av Mahlers 2. Symfoni.
Etter Mariss Jansons' fratreden i 2002, var flere dirigenter ønsket som ny sjefdirigent. Ingen tenkte på Previn. Han var liksom et nummer for stor. Men da han endelig gjestet orkestret med Mahlers symfoni nr. 4, ble det for garvede musikere noe av det største de hadde vært med på. Kritikerne var overbegeistret. Previn kvitterte sitt besøk med ønske om et nærmere forhold til orkesteret. Hvor nært, ble han spurt. Hvorfor ikke som sjefdirigent, var svaret."
Få i norsk musikkliv har nok "hoppet etter Wirkola" i så stor grad som Previn gjorde da han tok over etter Mariss Jansons 23-årige periode som sjefdirigent. Men kombinasjonen av dirigent og orkester skulle vise seg som en attraktiv kombinasjon for konsertarenaer rundt om i verden.
Sesongen 2004-05 ble den største turnésesongen med Previn: I august spilte orkesteret på BBC Proms og Luzern-festivalen, i oktober i Musikverein i Wien og i mars USA i anledning Norges 100-årsjubileum som selvstendig nasjon, blant annet i Chicago, Washington DC, New York (Carnegie Hall) og Philadelphia. Previns kone, den berømte fiolinisten Anne-Sophie Mutter, var solist på turneene.
Hans periode i Oslo skulle bli noe preget av en skrantende helse, men han etterlot seg mange uutslettelige inntrykk og minner. Både musikere og publikum fikk oppleve ham som den eminente musikeren han var − også som pianist og kammermusiker.
Før orkesterprøven dagen etter André Previns død mintes Oslo-Filharmoniens musikere ham med ett minutts stillhet. Slik ble han omtalt etterpå av noen av musikerne som jobbet med ham:
"En fantastisk musiker."
"Han kunne få en utrolig klang ut av orkesteret."
"Han var svært slagferdig, og det kom mange morsomme kommentarer på podiet."
"En genuin og ærlig musikertype."
Fra 1980-tallet og utover har Oslo-Filharmonien jevnlig spilt på de største konsertarenaene for klassisk musikk. I 1985 besøkte orkesteret for første gang den kanskje mest prestisjefylte salene av alle: Musikverein i Wien, berømt blant annet som arena for Nyttårskonsertene.
Den første konserten ble en suksess, og siden ble det mange flere. Ett besøk står fremdeles som den aller største begivenheten: den såkalte residensuka i 1997, der Oslo-Filharmonien spilte i Musikverein fem kvelder på rad.
Å få spille i Musikverein er stort, å få spille fem kvelder på rad er et sjeldent privilegium forbeholdt orkestre på øverste hylle. Og å gjøre det til stående applaus, ovasjoner og ros fra anmelderne kveld etter kveld er unikt − mange av musikerne rangerer uka blant sine største opplevelser med orkesteret.
Etter mange år med suksesshistorier fra turneer og plateutgivelser var det nok vanskelig å formidle til omgivelsene hvor stor denne begivenheten egentlig var. Noen klarte heldigvis å sette ord på det − ikke minst Terje Mosnes i Dagbladet, som skrev følgende i forkant av residensuka, under overskriften Større enn vi begriper:
"Siden dette verken handler om rock eller fotball, fatter de fleste av oss ikke hvor svært det egentlig er. Men når Oslo-Filharmonien og kunstnerisk leder/sjefdirigent Mariss Jansons førstkommende mandag inntar Wiener Musikverein som residensorkester, er det som om Rosenborg skulle ha vunnet Mesterligaen, eller et norsk band ha blitt votert inn i rockens Hall Of Fame. Særlig større internasjonal anerkjennelse enn den som nå blir "bandet til Mariss" til del, kan vanskelig tenkes for et symfoniorkester. (…)
Institusjonen Musikverein, best kjent for TV-seere verden over gjennom de årlige nyttårskonsertene, er tross alt hulen til Wiener Philharmoniker, og bortsett fra Berlin-filharmonikerne er det ikke mange andre som får lov til å residere en uke i denne overdådig utsmykkede storstua for europeisk klassisk musikk. (…)
Det eventyret som på fint heter Mariss Jansons & Oslo Philharmonic Orchestra, og som får stadig nye kapitler tilføyd i all verdens oppslagsbøker om "beste CD-innspillinger", vil vare, for det er ikke tuftet på flyktig flaks. Talent, entusiasme og mangeårig beinhardt arbeid er noen av grunnene til de siste årenes suksess, for et orkester, en dirigent og en administrasjon som aldri har falt for fristelsen til å stanse og se seg mette og fornøyde tilbake, men alltid lagt lista et hakk høyere etter hver triumf."
Fra oppstarten i 1919 hadde Oslo-Filharmonien (den gang Filharmonisk Selskaps Orkester) 53 musikere. Så sent som på 1940-tallet var tallet på faste musikere 57, men etter en kampanje for utvidelse våren 1948, ble orkesteret utvidet til 63 musikere.
De neste tiårene økte antallet musikere jevnt. I 1960 talte orkesteret 69 musikere, og i 1979 var tallet kommet opp i 77. Samme året kom det en offentlig utredning som skulle være retningsgivende for bevilgningene i de kommende årene. Der ble det ønskede tallet musikere satt til 96.
I 1979 kom så Mariss Jansons inn som sjefdirigent, og han kastet seg inn i kampen for flere musikere med stor iver. Men i begynnelsen gikk det sakte fremover – året etter åpnet statsbudsjettet for bare to nye musikerstillinger i Oslo-Filharmonien. I sin kronikkserie i Aftenposten i 1984 skrev han:
"Jeg skal ærlig tilstå at når man spør meg om orkestret i andre land, så forteller jeg aldri at det at det ikke er fullstendig. Jeg skammer meg over å si noe slikt. Det inngyder ikke respekt at hovedstaden i et land som Norge i våre dager ikke har et symfoniorkestere med full besetning. Og hva verre er, det er den eneste hovedstad i Europa som er i en slik situasjon.
Ingen vet hvor meget jeg gjennomgår på grunn av dette, og hvor meget orkestrets musikere gjennomgår. Det ville aldri ha falt noen inn å sende et fotball-lag ut på banen med bare 10 spillere eller at det bare ble tatt ut tre løpere til et skistafettlag. Hvorfor skal da et symfoniorkesteer eksistere uten å ha full besetning?"
Venneforeningen for orkesteret satte i 1981 i gang en aksjon med innsamling til inntekt for nye musikerstillinger. "Aksjon 81" fikk samlet inn betydelige midler, og bidro til opprettelsen av midlertidige stillinger som styrket orkesteret utover 1980-tallet.
På denne tiden var ikke musikerstillinger bare et økonomisk problem. Offentlige bevilgninger var øremerket post for post, og ansettelser kunne bare gjøres ut fra godkjente stillingshjemler. Men hjemlene kom, sakte men sikkert, og i 1991 var tallet på fast ansatte musikere 101.
I 1995 ble Oslo-Filharmonien omorganisert til nasjonal institusjon som mottok tilskudd fra Kulturdepartementet alene (tidligere kom det også tilskudd fra Oslo kommune og sendingsvederlag fra NRK). Nå var det innført rammebudsjett, slik at stillinger kunne opprettes uten kvotering fra tilskuddspartene.
Dermed kunne orkesteret i større grad disponere sine midler selv. Det løste selvsagt ikke alle utfordringer … men tallet på musikere var i hvert fall ikke lenger fastlåst. Antallet musikere har fra årtusenskiftet ligget nokså stabilt på 106 musikere – dobbelt så mange som ved oppstarten i 1919.
Sent på høsten 1984 kom en kronikkserie helt utenom det vanlige på trykk i Aftenposten. I fire artikler, som hver dekte en av avisens ikke-tabloide helsider, delte Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Mariss Jansons sine ideer med norske lesere under overskriften «Kunstens problemer i Norge».
På dette tidspunktet var det ni år siden hans første oppdrag i Oslo og fem år siden han tok over som sjefdirigent. Slik innleder han sin første artikkel:
"Jeg tenkte lenge på om jeg hadde moralsk rett til å skrive denne artikkelen. Jeg var i tvil om leserne ville forstå meg rett, om det ikke villle skapt en mening om at her kommer denne Jansons, en utlending, og kritiserer et annet land, og påtvinger oss sine tanker.
Men hver gang jeg stilte meg selv dette spørsmålet, svarte jeg på det: Jeg kritiserer jo ikke, jeg ønker bare å uttrukke mine iakttagelser og ønsker, jeg tvinger dem ikke på noen."
Etter å ha understreket kunstens store betydning i sin første artikkel, går han i sin andre konkret inn på hvilke områder han mener Norge burde prioritere kunsten og ikke minst musikken høyere. Etter et avsnitt om orkestermusikernes lave lønninger, dveler han ved sitt forhold til orkesteret han leder:
"Ja, jeg bryr meg om mine musikere fordi jeg er glad i dem og de fortjener det. Jeg er rede til å gjøre alt som er mulig for deres velferd. Dessuten er det min plikt som sjefdirigent. Slik enhver far bryr seg om sin familie bør også enhver leder tenke på de mennesker han arbeider sammen med."
Mariss Jansons’ uttalelser om ledelse var noe av det som skapte blest om kronikkserien, og interessen for orkester og dirigent den førte til i næringslivet, banet vei for senere sponsoravtaler.
Et annet tema som vakte oppsikt var Jansons’ syn på den manglende talentsatsingen i Norge. Han forslår en spesialskole for barn som fra 7 til 17 års alder skal få den best mulige musikkutdannelsen. Talentutvikling var et kontroversielt tema, noe artikkelforfatteren åpenbart hadde fått merke:
"Da jeg første gang foreslo denne idéen, fikk jeg høre uttalelser om at dette ville være umulig i Norge, at det ville privilegere en gruppe barn og at dette står i motsetning til de prinsipper som landet følger. (…)
Men i kunst, og jeg tenker ikke bare på kunst, er det umulig å behandle alle likt! Den ene har talent for en ting, en annen for noe annet. Og det at en person beskjeftiger seg med det han har anlegg for, betyr da ikke at han er privilegert eller nedvurderer en annens verdi og rettigheter."
Om ikke alle ideene i serien fikk umiddelbart gjennomslag, skapte de mye diskusjon og oppmerksomhet rundt Oslo-Filharmoniens dirigent. Med sin blanding av hengivenhet og ærlighet overfor norsk kultur inntok Mariss Jansons en tydelig plass i den norske offentligheten. Og han avsluttet serien håpefullt:
"Norge har alle forutsetninger for å heve kulturens og kunstens nivå og skape sine egne tradisjoner …"
19. juni 1983 ble den første av Oslo-Filharmoniens Sommerkonserter i Holmenkollen arrangert med Mariss Jansons som dirigent. Det ble begynnelsen på en populær tradisjon som fortsatte til innpå 2000-tallet.
NRKs Stein-Roger Bull hadde lansert ideen om en slik konsert allerede tidlig på 1970-tallet, men først i 1983 var tiden moden: Året før ble det arrangert Ski-VM i Oslo (der Oddvar Brå brakk staven), og Holmenkollanlegget hadde vært gjennom en stor oppgradering.
Etter Ski-VM kom Skiforeningen på banen og tok på seg å være arrangør. «Det økonomiske løft ville vært altfor stort for NRK alene, men med hjelp av Skiforeningens organisasjonsapparat er det blitt mulig å utvide idrettsarenaen til konsertsal i friluft,» sa Stein-Roger Bull i Aftenposten før konserten, der han var hovedansvarlig for innhold og regi.
Planene skapte store forventninger. VG skriver:
«En kjempeplattform på 440 kvadratmeter bygges nå på Besserudtjernet i Holmenkollen. Plattformen i unnarennet er åstedet for en stor kulturell begivenhet søndag 19. juni. Da spiller Filharmonisk Selskaps orkester norsk musikk derfra og konserten skal overføres i TV til store deler av Europa.»
Arrangementet innebar fra første stund internasjonale ambisjoner. Tanken var at Holmenkoll-konsertene skulle være Norges svar på de Nyttårskonsertene i Wien. Med hoppbakken og den vakre naturen som medspillere gi norgesreklame av beste merke.
Etter Eurovisjons-fanfaren og introduksjonsmusikk fra Griegs Symfoni i c-moll kunne programleder Knut Bjørnsen ønske publikum velkommen. I alt åtte land sendte konserten, som i tillegg til musikk, strålende sol og musikere med mørke solbriller bød på ballett koreografert av Kjersti Alveberg.
Det første programmet bestod utelukkende av norsk musikk: Etter en orkesterversjon av Christian Sindings Frühlingsrauschen fulgte Peer Gynt-musikk av Grieg, Johan Svensdsens Fiolinromanse med Arve Tellefsen som solist, Ketil Hvoslefs bestillingsverk Air og musikk av Geirr Tveitt og Johan Halvorsen.
På den tredje konserten i 1985 begynte en tradisjon som skulle holde seg lenge: Konserten ble avsluttet med Johan Halvorsens Bojarenes inntogsmarsj. De tonene er nok for mange noen av de sterkeste minnene som sitter igjen fra Holmenkoll-konsertene.
Gjennom de første tiårene av sin historie holdt Oslo-Filharmonien bare noen ytterst få konserter utenfor Norges grenser. Etter noen store landsdelskonserter på 1950-tallet dro orkesteret på sin første Europa-turné i 1962, og på 1970-tallet på sine første turneer til USA.
På 1980-tallet var det duket for et helt annet aktivitetsnivå enn tidligere. Mariss Jansons hadde inntatt sjefdirigentstillingen med klare visjoner for hvordan Oslo-Filharmonien skulle oppnå internasjonal anerkjennelse, og sammen med plateinnspillingene var turneer et sentralt verktøy.
Når et symfoniorkester regnes som et "ubeskrevet blad" i en av de store musikknasjonene, står ikke dørene umiddelbart åpne til de største og viktigste konsertarenaene. Oslo-Filharmoniens Englands-turné i 1982 var sånn sett å regne som en slags eksamen som kunne gi nye muligheter.
Heldigvis bestod orkesteret prøven med glans, og når de kom tilbake på ny turné høsten 1984, var både konsertscener og det øvrige opplegget rundt orkesteret kraftig oppgradert. Og de hadde med seg et ess i ermet: det rykende ferske Tsjaikovskij-albumet på Chandos Records.
Turnéstarten i Middlesbrough ble spesiell: Ved prøvestart mottok de nyheten om at Arvid Jansons, Mariss’ far og en kjær dirigent for orkesteret, hadde gått bort tidligere på dagen − i Manchester. Etter ett minutts stillhet gjennomførte de like fullt både prøve og turnéstart for 1300 tilhørere.
3. desember kunne de avslutte turneen i Londons Barbican Hall. London-pressen fulgte opp med overstrømmende kritikker og turneen ble oppsummert som et triumftog i norsk presse. Og etterklangen fra turneen varte året ut: Kong Olav V nevnte turneen som et eksempel på at det hadde vært "et storartet år for norske musikere" i sin nyttårstale det året.
Året etter gikk turen til Vest-Tyskland, Sveits og Østerrike. Denne gangen var den viktigste destinasjonen Wien og Oslo-Filharmoniens første opptreden i Musikverein; Wien-filharmonien og Nyttårskonsertens hjem og verdens mest prestisjefylte konsertarena for klassisk musikk.
Fra forhåndsdekningen i Aftenposten:
"Turneen gjennom syv tyske byer, deriblant Frankfurt, Mannheim og Essen, har vært en suksess, med gjennomgående glimrende kritikker, fulle hus og sterk publikumsrespons.
− Men Wien blir den store prøven, sier Mariss Jansons til Aftenposten.
− Ingen by har et slikt forhold til musikk som Wien og knapt noen konsertsal et så kyndig og kritisk publikum. Der kan man oppleve at publikummere følger konserten med sine egne partiturer i fanget.
Filharmoniens voksende internasjonale ry er løpt foran orkestret til Wien, og konserten er for lengst utsolgt til siste plass.
− Jeg føler et enormt ansvar for å presentere orkestret i Wien og er svært spent, sier Mariss Jansons."
Både publikum og kritikere ga dirigenten og orkestret en svært varm mottakelse. Slik beskrev kveldens konsertmester Terje Tønnessen opplevelsen, ifølge Aftenpostens utsendte journalist:
"Fantastisk fra ende til annen … Dette er et eventyr av en sal, og de har et eventyrlig publikum. Hva de kan om musikk! Vi kjente oss i familie med publikum. Publikum var en likeverdig partner. Det grep meg mest."
Utenlandsturneer ble i løpet av 1980-tallet en årlig begivenhet for Oslo-Filharmonien. I de kommende årene stod nye erobringer for tur; USA-turné i 1987 og orkesterets første turné til Japan i 1988 − der de ble møtt med like stor begeistring som i Vesten.
Da orkesterbussen kjørte gjennom London under England-turneen i 1984, satt Mariss Jansons i buss med orkestermusikerne. Da de passerte Royal Albert Hall snudde han seg og ropte: "Der skal vi spille en gang!" og ble møtt med munter vantro av musikerne. Tre år senere entret de scenen i Londons storstue for første gang − og langt fra den siste.
Oslo-Filharmonien begynte med regelmessige plateinnspillinger allerede på 1950-tallet, og i tiårene som fulgte kom det mange og varierte utgivelser på ulike plateselskap. På 1980-tallet skulle imidlertid orkesteret oppleve en platesuksess knapt noen hadde turt drømme om.
I 1983 ble sjefdirigent Mariss Jansons og orkesteret enige om å gjennomføre en dugnad: De spilte inn Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 som en demo, med tanke på å oppnå platekontrakt med et internasjonalt plateselskap. Verken dirigent eller orkester tok betalt for denne jobben.
Siden dro orkesterregissør Terje Mikkelsen og orkesterformann og bratsjist Oddvar Mordal til London med det formål å presentere det ferske Tsjaikovskij-opptaket til ulike plateselskap. Og de fikk napp − hos det lille, men anerkjente plateselskapet Chandos.
Chandos Records ble grunnlagt av Brian Couzens så sent som 1979, men hadde rukket å bli kjent for innspillinger av høy klasse, ikke minst når det gjaldt lydkvalitet. Nå inngikk de en avtale med Oslo-Filharmonien om innspilling av alle Tsjaikovskijs symfonier. Slik ble Chandos en del av orkesterets suksesshistorie − og omvendt.
Slik oppsummeres møtet i The Telegraphs nekrolog om Brian Couzens i 2015:
“When, in 1984, two Norwegian orchestra executives handed Couzens a cassette of Tchaikovsky’s Symphony No 5, he was so impressed by it that the next day he signed Mariss Jansons and the Oslo Philharmonic to the label, making household names of them both.”
Høsten 1984 kom den første CD-en, med Symfoni nr. 5. Utgivelsen var godt timet med en stor Englands-turné. Orkesteret hadde bygd opp sitt renommé i England gjennom en turné to år tidligere, og kom nå tilbake til dekket bord, med konserter på en rekke attraktive konsertarenaer.
At Oslo-Filharmonien debuterte på det internasjonale platemarkedet var en begivenhet i seg selv, og interessen fra norsk presse ble ikke mindre da de begeistrede anmeldelsene begynte å komme. Vinteren 1985 skrev Edward Greenfeld i det prestisjetunge britiske musikkmagasinet Gramohone:
“Mariss Jansons and the Oslo Philharmonic won glowing notices after their recent concert at the Royal Festival Hall in London, and now I can understand why. (…)
The Oslo string ensemble is fresh and bright and superbly disciplined, while the wind soloists are generally excellent with an attractively furry-toned but not at all wobbly or whiny horn solo in the slow movement.
The Chandos sound lives up to the extremely high reputation of that company, very specific and well-focused despite a warm reverberation, real-sounding and three-dimensional with more clarity in tuttis than the rivals provide.
This first issue in a projected Tchaikovsky series from Jansons and the Oslo Philharmonic Orchestra could hardly be more promising. All round there is no current rival quite to match this: a warm recommendation ...”
Greenfield var ikke mindre begeistret for de neste platene; han omtalte siden (blant annet i Aftenposten) Jansons som en av verdens beste dirigenter, og han mente Oslo-Filharmonien kunne måle seg med verdens beste orkestre − med unntak for toppnivået til Wien- og Berlin-filharmonien.
Snart stod orkesteret overfor et vanskelig valg, da de fikk et enestående tilbud fra gigantselskapet EMI. Båndene til Chandos var blitt sterke, men fordelene EMI kunne tilby når det gjaldt distribusjon og markedsføring var overbevisende. Kontrakten ble undertegnet høsten 1986, og gjennom det neste tiåret kom nye EMI-utgivelser fra orkesteret på rekke og rad.
26. september 1979 feiret Oslo-Filharmonien 60 år med festkonsert i Oslo Konserthus. Orkesterets navn ble nå endret fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo Filharmoniske Orkester, og som ved 50-årsjubileet i 1969 kunne en ny sjefdirigent innsettes, denne gang 36 år gamle Mariss Jansons.
Jansons hadde dirigert orkesteret for første gang i 1975, og møtet gjorde et uutslettelig inntrykk på både dirigent og orkester (se egen artikkel). Det ble tidlig klart at forgjengeren Okko Kamu ikke ønsket å være sjefdirigent lengre enn de fire årene som var avtalt, og Jansons ble et soleklart førstevalg som arvtager.
I jubileumsårboken fra 1994 beskriver Jansons sitt førsteinntrykk og hvordan det ble bekreftet:
«Fra første stund i 1975 har jeg kjent dere som et helstøpt profesjonelt ensemble, med egen identitet og klanglig egenart, med meget høy arbeidsmoral og disiplin, med ærlig hengivenhet, engasjement og ærbødighet overfor oppgavene, uten spor av arroganse, overfladiskhet eller rutinetenkning.»
I anledning festkonserten i 1979 ble Mariss Jansons intervjuet av NRK. På spørsmålet om hva som er en kunstnerisk leders oppgave, gir han svar som peker fremover mot det unike forholdet han skulle få til orkesteret i årene som fulgte:
"Den kunstneriske lederen er ansvarlig for orkesterets nivå. Han må tenke mye på orkesteret, og arbeide for orkesteret og ikke for seg selv. En kunsterisk leders første plikt er alltid å tenke på orkesteret … som sitt eget barn. Og det er et stort ansvar."
Han satte også tydelig ord på en av sine viktigste hjertesaker:
"Vi har bare ett problem: Orkesteret er for lite. Vi må kjempe hardt, slik at vi kan bli på samme størrelse som et europeisk stororkester. Sverige, Danmark og Finland – alle har de store orkestre, så hvorfor kan ikke Norge? Det er en prestisjesak, og vi må alle tenke på det."
I denne kampen ble det gjort betydelige fremskritt i årene som fulgte
Se video fra konserten i videoen:
Fra Oslo-FIlharmoniens Youtube-kanal
Våren 1974 reiste Oslo-Filharmonien for første gang over Atlanteren for å turnere i USA. Turneen varte nesten en måned, med hele 24 konserter langs Vestkysten. Pianisten Jens Harald Bratlie var med som solist, og rumensk-israelske Mendi Rodan dirigerte konsertene.
Presseomtalen var langt bredere da orkesteret igjen skulle til USA i 1978, denne gangen til Østkysten. Nok en gang brukte de en måned fra den første konserten i Miami, via en rekke byer i Florida, Alabama, Sør- og Nord-Carolina, videre til Kennedy Center i Washington D.C. og til den store finalen i Carnegie Hall i New York.
At orkesterets daværende sjefdirigent Okko Kamu skulle lede konsertene var en selvfølge, men det vakte reaksjoner at den svenske pianisten Staffan Scheja som skulle være solist i Griegs a-mollkonsert. Arve Tellefsen var riktignok også med som fiolinsolist i Maurice Ravels Tzigane.
Det falt heller ikke i god jord hos alle at ingen av de 24 konsertene skulle inneholde ny norsk musikk skrevet etter Grieg. VGs kommentator Jarle Sørå formulerte seg slik: «Filharmonisk Selskap har bestemt seg for å svikte norsk nåtidsmusikk totalt under sine USA-konserter.»
Filharmoniens direktør Alv Rasmussen forklarte premissene for turneen i et oppslag i VG, med referanse til samarbeidet med orkesterets managementbyrå CAMI:
«De ønsket − skal vi kalle det −en skandinavisk profil på programmet. Griegs a-moll var en selvfølge … Deres gjenytelse var da at de skulle ta alle omkostninger med turneen, legge alle praktiske forhold til rette på en topp-profesjonell måte. (…)
Vi måtte gå med på det. Uten deres økonomiske og praktiske støtte ville turnetilbudet kostet oss et beløp så svimlende at vi ikke kunne klare å dekke det. (…)
Vi gjør ikke dette for å få en ferietur i USA. For et orkester av denne størrelse er det nødvendig å få luft under vingene i blant. Det er inspirerende å se andre forhold, prøve seg i andre konserthus og for nye tilhørere.»
I 1972 begynte utgravningene til det som skulle bli Oslo Konserthus i Vestre Vika. Oppstarten betydde at mange tiårs diskusjon om hvor huset skulle ligge, kunne legges død. Og at et skikkelig konserthus endelig skulle bygges i Oslo, nesten 120 år etter fiolinlegenden Ole Bulls innsamlingskonserter til formålet.
Heller ikke byggeperioden skulle forløpe fri for konflikter. Byggesummen ble i 1964 beregnet til 64 millioner, men este gradvis til 258 millioner, noe som selvsagt førte til heftige diskusjoner om finansieringen. Og Filharmonien fikk ingen representanter i Byggekomitéen, noe som skapte friksjon rundt oppfølgingen av orkesterets behov i det nye bygget.
Byggeprosessen støtte på sine egne utfordringer. Og når åpningsdagen endelig nærmet seg, brøt det ut strid om programmet på åpningskonserten. Skulle det hovedsakelig bestå av ny norsk musikk eller etablerte klassikere? Etter en hard konflikt med Norsk Komponistforening aksepterte orkesteret det første alternativet.
På formiddagen 22. mars 1977 ble den offisielle åpningen holdt med konserthusets styreformann Brynjulf Bull som hovedtaler. "Vi kommer sent, og vi kommer dyrt − men vi kommer, Deres Majestet!" slo Bull fast. Og han fortsatte: "Vi er ikke blitt fattigere, men rikere på å bruke så mange penger på ett bygg. Eftertiden vil takke oss for det."
På kvelden samme dag holdt Oslo-Filharmonien selve åpningskonserten for en sal fylt med celebre gjester med hele kongefamilien i spissen. Sjefdirigent Okko Kamu dirigerte før pause Klaus Egges Symfoni nr. 2 og to vinnerverk fra en komponistkonkurranse i anledning åpningen: "Opening" av Oddvar S. Kvam og "čSv" av John Persen. Etter pause ledet tidligere sjefdirigent Øivin Fjeldstad orkesteret i Johan Svendsens Symfoni nr. 2.
Åpningsprogrammet for Konserthuset fortsatte hver kveld gjennom uka, og aktiviteten i huset forble høy også i fortsettelsen. I innvielsesåret fikk alle husstander i Oslo tilsendt folderen Kom og hør hvordan vi har fått det, en stor informasjonssatsning for sin tid.
I løpet av et halvt år var det solgt 120.000 billetter til arrangementer i huset, og i løpet av to år nådde tallet på besøkere 400.000. Det skulle bli mange og lange diskusjoner om både akustikk og andre forhold i årene som fulgte. Men det kan vanskelig bestrides at huset ble en publikumssuksess.
Okko Kamu var 29 år gammel da han tok over som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien høsten 1975.
Etter å ha begynt musikkarrieren som fiolinist, begynte han å dirigere opera hjemme i Helsinki og i Stockholm og ble sjefdirigent for Finsk Radiosymfoniorkester i 1971. I 1969 gikk han til topps i Herbert von Karajan-konkurransen, en stor internasjonal dirigentkonkurranse.
Helt fra begynnelsen var det klart at perioden som sjefdirigent skulle vare i fire år, så da han i 1979 overlot sin stilling til Mariss Jansons, skjedde det helt uten dramatikk. I løpet av disse årene rakk han å bli en populær skikkelse både i orkesteret og i Oslos musikkliv.
Særlig rundt avskjedskonserten ble det tydelig at Okko Kamu hadde varmet mange musikkhjerter. Slik ble avskjedskonserten omtalt i Morgenbladet:
«Ikke minst i inneværende sesong har Kamu stått i spissen for en rekke minneverdige oppførelser, og det er bare å beklage at landet mister en stor musikkpersonlighet som ved sin dyktighet og sin arbeidskapasitet har satt seg i respekt både hos musikerne og hos publikum.»
«I sin tid som selskapets faste kunstneriske leder har denne finske dynamo bragt orkesteret opp på et formidabelt nivå − ikke minst i betraktning av filharmonikernes beskjedne antall,» skrev Jarle Søra i VG ved samme anledning.
Mona Levin bemerker i innledningen til sitt avskjedsintervju i Aftenposten:
«I de fire årene som er gått, har Okko Kamu blitt et så kjent og kjært innslag i vårt musikkliv, at det blir rart å være ham foruten.»
Kamu selv forklarer i intervjuet at han har tenkt å koble av for en stund:
«Om åtte måneder sender jeg sjelen til total vask og rens. Først skal jeg forsøke å ikke gjøre noen ting. Så skal jeg holde meg åpen for fremtiden.»
Fremtiden skulle blant annet inneholde stillinger i Birmingham, København, Lausanne og hjemme i Finland. Og en rekke oppdrag som gjestedirigent i Oslo-Filharmonien.
I september 1975 kom den 32-årige dirigenten Mariss Jansons for første gang til Oslo. Han var født i Riga og sønnen til Arvid Jansons (1914−1984), en internasjonalt anerkjent dirigent med et godt og langvarig forhold til Oslo-Filharmonien. Det var han som først gjorde orkesteret oppmerksom på at sønnen var en lovende dirigent.
Mariss Jansons’ første engasjement med Oslo-Filharmonien strakk seg over tre uker, med forskjellige programmer. Den første uka spilte orkesteret blant annet Sergej Prokofjevs Romeo og Julie-musikk, og fra første note kunne musikerne merke at det var noe spesielt med den unge gjesten.
Kontrabassist Svein Haugen forteller om det første møtet:
"Det var veldig spesielt. Det var noe med kroppsspråket hans, hvor tydelig han var i slagene og i musikken generelt. Det ble raskt et godt samsvar mellom det vi gjorde og det han gjorde. Presisjonen i orkesteret ble mye bedre allerede fra første prøve.
Han viste også formidable detaljkunnskaper i sine instruksjoner, for eksempel når det gjaldt intonasjon og å bygge opp akkorder. Vi kjente jo allerede faren som en veldig grundig dirigent, og Mariss videreførte på mange måter den samme skolen i sitt arbeid."
Uka etter Jansons’ besøk kom Oslo-Filharmoniens nyslåtte sjefdirigent Okku Kamu til byen for sin første konsertuke med orkesteret. Kamu gjorde et svært godt inntrykk og ble populær både i orkesteret og blant publikum. Men han hadde signalisert tydelig på forhånd at det ikke var aktuelt å bli lenger enn fire år, uansett hvordan samarbeidet gikk.
Året etter kom Mariss Jansons tilbake for å dirigere orkesteret igjen, og de gode erfaringene fra det første møte ble bekreftet. Samtalene gikk stadig om Jansons som en mulig etterfølger til Kamu, og det endte med at orkesterets fiolinist Reidar Hjelde, som snakket flytende russisk, tok en telefon direkte til Jansons. Han fikk bekreftet at interessen i høyeste grad var gjensidig.
Dermed var det duket for en god del finurlig diplomati for å avklare premissene ikke bare med dirigenten, men med sovjetrussiske myndigheter. Og i september 1979 kunne Mariss Jansons tiltre som sjefdirigent ved Oslo-Filharmoniens 60-årsjubileum. Det ble begynnelsen på et helt unikt samarbeid.
Miltiades Caridis ble født i Gdansk i 1923 og vokste opp i Dresden med gresk far og tysk mor. Etter studier i Athen og Wien jobbet han ved ulike tyske operahus, fra 1959 som kapellmester ved Köln-operaen. På 1960-tallet ledet han også det ungarske eksilorkesteret Philharmonica Hungarica, og det var med dette orkesteret han dirigerte sin første konsert i Oslo i Folketeateret høsten 1963.
To år senere dirigerte han Oslo-Filharmonien for første gang, og han kom tilbake både i 1967 og 1968. Han begynte sitt engasjement som dirigent og kunstnerisk leder i 1969, etter at Øivin Fjeldstad hadde gjort det klart at han ville gå av. I et telefonintervju gjengitt i Aftenposten 11. januar 1969 i anledning ansettelsen, forteller han blant annet om sine forberedelser til sjefdirigentjobben:
"Jeg vet at orkesteret er godt. Jeg lærte musikerne å kjenne under de tre konserter jeg ledet nu i november og desember. Og jeg vet også at min oppgave blir krevende og interessant. Nye marker skal pløyes, og det kan forhåpentlig bli til fordel for musikklivet i Norge at det kommer en fremmed som meg i ledelsen − en som ser hele situasjonen utenfra og med uhildede øyne.
Det første jeg nu har gjort, er å be om å få tilsendt Filharmonisk Selskaps generalprogrammer for de siste ti år. Det er retningslinjene som interesserer meg. Når jeg grundig har satt meg inn i repertoaret gjennom de siste ti år, vil jeg kunne se hvor det er lønnsomt eller påkrevet å sette kreftene inn."
Miltiades Caridis’ første konsert som sjefdirigent var 50-årsjubileet i september 1969, og først på programmet stod Béla Bartóks Konsert for orkester. Året etter ble 25-årsminnet for Bartóks død markert med to ukers konserter utelukkende med musikk av komponisten.
Caridis’ arbeid med å utvide orkesterets repertoar var kanskje det viktigste avtrykket han satte etter seg i Oslo. Slik oppsummeres det i en minneartikkel ved hans død i 1998, skrevet av Marit Gaasland på vegne av Oslo-Filharmonien:
"Oslos publikum fikk gjennom Miltiades Caridis en betydelig utvidet opplevelsesverden. Han presenterte en rekke komponister som til da var lite eller ikke fremført i Oslo – som for eksempel Henze, Ligeti, Poulenc, Milhaud, Janácek, Walton og ikke minst Bartók, som var hans erklærte favoritt.
Av de mer etablerte komponistene bød han på en rekke førstegangs fremførelser – som Mahlers Symfoni nr. 3, Bruckners Symfoni nr. 8, Strauss’ En alpesymfoni, Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14 som nylig var blitt urfremført.
Med Caridis’ operabakgrunn var det naturlig at vokalmusikken lå hans hjerte nær, og vi tror at mange, både blant musikere og publikum vil huske med spesiell glede hans mange og store fremførelser innenfor denne kategorien."
Caridis var også svært opptatt av ny musikk og gikk raskt i bresjen for norske komponister, både yngre og etablerte. I 1972 ble han sammen med Oslo-Filharmonien tildelt den første "klassiske" Spellemannprisen i kategorien "årets seriøse plate" for en innspilling av Fartein Valens musikk.
Miltiades Caridis var enormt språkmektig og lærte seg perfekt norsk i løpet av sin tid i Oslo, selv om han ikke bosatte seg i Norge. Han gikk i 1975 videre til stillingen som musikkdirektør i Duisburg, men kom flere ganger tilbake til Oslo-Filharmonien som gjestedirigent. I 1981 mottok han Béla Bartók-medaljen for sitt arbeid med å fremme Bartóks musikk.
Sagaen om konserthus for orkestermusikk i Oslo er langt eldre enn Oslo-Filharmonien. Allerede i 1860 holdt Ole Bull, sin tids store fiolinmester, tre konserter til inntekt for konserthus i Christiania.
I 1918, året før Oslo-Filharmonien holdt sin første konsert, donerte skipsreder A.F. Klaveness og kona Therese en gave på 500 000 kroner til orkesteret, som ble grunnlaget for et konserthusfond. Men de følgende tiårene ble en føljetong av diskusjoner og vedtak som ikke førte til håndfaste resultater.
Utover 1950-tallet begynte det å løsne. I 1955 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om et konserthus, og i 1957 ble det utnevnt en vinner: svenske Gösta Åbergh. Det var tiårsdagen for denne konkurransen Oslo-Filharmoniens musikere «feiret» med sine demonstrasjoner i juni 1967.
Demonstrasjonstoget med 70 musikere, kledd i kjole og hvitt, gikk fra Universitetsplassen rundt Rådhuset og endte på konserthustomten i Vika, som fortsatt var en velfylt parkeringsplass. Der avsluttet de opptoget med marsjen «Hiv ankeret!» og kunne fastslå at de i hvert fall hadde spilt på konserthusets tomt.
Utspillet hadde stor effekt på debatten. Slik oppsummerer Mona Levin reaksjonene på demonstrasjonen i Oslo-Filharmoniens Jubileumsårbok fra 1994:
«Demonstrasjonstoget skapte stor oppmerksomhet og fikk full støtte hos publikum i pressen, radio og fjernsyn. I alle år, før og etter krigen, hadde Filharmoniens administrasjon og musikere vært permanente pådrivere for reisingen av et konserthus. Utallige artikler, kronikker, innlegg var skrevet og debattert, utallige grunner gitt for hvorledes en bedring av orkesterets arbeidssituasjon ville komme fellesskapet til gode. Nå opplevet musikklivets stedige og utrettelige foregangspersoner at Konserthuset ble et folkekrav.»
I desember 1967 ble grunnstenen til Oslo Konserthus lagt ned.
9. juni 1965 reiste Oslo-Filharmonien med fly fra Fornebu på sin lengste utenlandsreise til dags dato: på turné til Hellas. Orkesteret var blitt invitert til å åpne Festspillene i Athen 1. juli, med konsert i Herodes Atticus-teatret på Akropolis.
Økonomisk var prosjektet et stort løft. Det ble beregnet at turneen ville koste 140 000 kroner, og honoraret fra festivalen var 85 000. Men invitasjonen skapte stor entusiasme, og mulighetene for god norgesreklame åpnet dørene til offentlig finansiering av de siste 55 000.
Det var uvant for musikerne å spille i friluft i et så stort amfi som i Athen, men akustikken var god for de rundt 5 000 tilhørerne. De fikk høre et variert program ledet av kapellmester Øivin Fjeldstad: Griegs klaverkonsert med Robert Riefling som solist, Beethovens åttende symfoni og en symfoni av den nylig avdøde greske komponisten Manoli Kalomiris.
De greske anmeldelsene av konserten var svært positive, særlig roste anmelderne dirigentens innsats i Kalomiris’ symfoni. Også norske journalister var med og kunne formidle noe av stemningen hjemover. Veronica Reff skrev følgende i Aftenposten:
«Aldri før har Filharmonisk Selskaps orkester fått en så stormende mottagelse som her i Athen. Aldri har de levert et så presist og glitrende spill som ved åpningen av Athen-festivalen i går aftes … Det var noe ganske enestående og vi som var med, satt der på marmorhårde benker uten ryggstø og nesten knakk av i ryggen, men vi satt der med Norge i våre hjerter. Det var like gjevt som en olympisk gullmedalje.»
Dagen etter ledet orkesterets andre kapellmester Herbert Blomstedt en ny konsert, der greske Rita Bouboulidis var solist i Beethovens klaverkonsert nr. 2. Orkesteret spilte også musikk av Arne Nordheim (Canzona per orchestra), Harald Sæverud (Sinfonia Dolorosa) og Carl Nielsen (Sinfonia espansiva).
Den tredje og siste konserten på turneen fant sted i Volos, også det i et gammelt amfiteater. Orkesteret spilte Egil Hovlands Symfoni nr. 2 og musikk av Grieg, Weber og Brahms for et stort og entusiastisk publikum.
Øivin Fjeldstad (1903−1983) spilte sine første konserter med Oslo-Filharmonien (den gang Filharmonisk Selskaps Orkester) allerede som 17-åring i 1921, som vikar i fiolingruppa. To år senere ble han fast ansatt.
Fjeldstad ble etter hvert en av hovedstadens sentrale fiolinister: Han ble snart konsertmester i «Radioorkesteret» i NRK og tredje konsertmester i Filharmonien. Og som fiolinpedagog og orkesterleder på Musikkonservatoriet utdannet han neste generasjon av orkestermusikere.
Øivin Fjeldstad debuterte som dirigent med Oslo-Filharmonien i 1931 og ledet enkelte konserter utover 1930-tallet. Men det var først etter å ha studert hos den berømte dirigenten Clemens Krauss i Berlin i 1939 at dirigeringen fikk førsteprioritet.
Etter krigen fikk Fjeldstad stadig nye oppgaver. I 1946 ble han ansatt som sjefdirigent i NRK, og på 1950-tallet dirigerte han mye opera. I 1956 ledet han en berømt innspilling av Wagners Götterdämmerung sammen med blant andre Kirsten Flagstad, og i 1958 ble han sjefdirigent ved Den Norske Opera.
Da Odd Grüner-Hegge sluttet som sjefdirigent for Filharmonien og stillingen ble utlyst, kom det 96 søknader på stillingen fra 21 land. Øivin Fjeldstad var eneste norske søker, men han var til gjengjeld en merittert og populær dirigent i orkesteret. Han og Herbert Blomstedt (se egen artikkel) var begge ansatt som faste kapellmestere fra 1962 til 1968 (med Fjeldstad som kunstnerisk leder), deretter fortsatte Fjeldstad alene til han gikk av i 1970.
Utover 1970-tallet fortsatte Øivin Fjeldstad å bidra både som gjestedirigent i Oslo-Filharmonien og i utenlandske orkestre, og som leder for Cæciliaforeningen og Vestfold Symfoniorkester. I 1977 ledet han åpningskonserten i Oslo Konserthus. Fjeldstads rike bidrag til norsk og internasjonalt musikkliv oppsummeres slik i Norsk biografisk leksikon:
«Fjeldstads utrettelige innsats i norsk musikkliv, herunder også hans arbeid med lett musikk, opera, ny musikk, amatører og formidling, ble lagt merke til og verdsatt, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1960. Han fikk også utenlandske utmerkelser, bl.a. høye svenske, nederlandske og belgiske ordener, og 1952 fikk han Arnold Schönberg-prisen for innsatsen for ny musikk.»
Herbert Blomstedt hadde nylig fylt 35 år var og allerede en anerkjent dirigent da han ble ansatt som fast kapellmester i Oslo-Filharmonien høsten 1962. (Øivin Fjeldstad ble samtidig ansatt som fast kapellmester og kunstnerisk leder.)
På 1950-tallet hadde Blomstedt vunnet en stor dirigentkonkurranse i Salzburg og studert hos noen av tidens største dirigentstjerner, blant andre Leonard Bernstein. Fra 1954 til 1962 var han sjefdirigent for Norrköpings Symfoniorkester.
Nesten 60 år etter sin første konsert med orkesteret er Herbert Blomstedt en av Oslo-Filharmoniens aller kjæreste gjestedirigenter. Om en søker på navnet hans på orkesterets nettside, kommer det mange treff på dagens orkestermusikere, som gjerne nevner Blomstedts konserter blant høydepunktene i orkesterlivet i sine biografier.
Også på 1960-tallet var Blomstedt et populært innslag i norsk musikkliv. Slik blir han omtalt av artikkelforfatteren i sitt avskjedsintervju i Dagbladet 28. mars 1968:
«For norsk musikkliv er det en like stor tragedie at Herbert Blomstedt er blitt sjef for Danmarks Radios Symfoniorkester nå − som det var da Johan Svendsen ble sjef for Det Kongelige Kapel i Kongens By for 90 år siden. Han har vært et uunnværlig og livgivende icitament i disse seks årene, og filharmonikerne blir ikke alene om å savne ham, selv om de kommer til å føle det mest.»
Og Herbert Blomstedt uttrykte seg tilsvarende varmt om orkesteret i samme intervju:
«Jeg skulle ønske jeg kunne ta hele orkesteret med meg til København. Jeg er veldig glad i det, dets dyktighet, dets freidige og positive gå-på-innstilling … Det er et mirakel at orkesteret arbeider som det gjør, underbemannet og uten et hjem.»
Blomstedt henviste til den pågående kampen for et nytt konserthus i Oslo som en viktig grunn til at han sluttet i sin stilling. Han var tilbake som gjestedirigent tidlig på 1970-tallet, deretter skulle det gå nesten 20 år før neste besøk i 1992, da han dirigerte Gustav Mahlers Symfoni nr. 9.
Slik ble konserten skildret av fiolinist Arne Monn-Iversen, som hadde jobbet i orkesteret siden 1953:
«Responsen på Blomstedt var enorm. Vi hadde alltid den største respekt for ham, men likevel ble dette en helt spesiell uke. Han krevet Mahlers original-strøk, noe vi i utgangspunktet ikke var så glade for fordi vi måtte kaste om på alt vi hadde innarbeidet. Motstanden fortok seg raskt, og prøvetiden var fantastisk.
Vi trengte dypere og dypere inn i stoffet, og følte oss besjelet. Konsertkvelden var alle "på tuppa" av konsentrasjon. Mahlers strøk skapte, akkurat som de var ment, en opprevet stemning. Den kvelden ble jeg klar over at Mahler var et geni − og Blomstedt også!»
De siste årene har Herbert Blomstedt jevnlig dirigert Oslo-Filharmonien.
I videoen under ser du Herbert Blomstedt dirigere Oslo-Filharmonien med solist Liv Glaser i Edvard Griegs Pianokonsert. Opptaket er gjort i 1961.
Youtube Oslo Philharmonic
Oslo-Filharmoniens første Europa-turné i november 1962 var ambisiøst lagt opp. I løpet av 16 dager holdt orkesteret konsert i hele tolv byer: Hamburg, Hameln, Heerlen, Hagen, Bonn, Amsterdam, Haag, Frankfurt, Berlin, Hildesheim, Kiel og København.
Publikum og presse hjemme i Norge fulgte spent med på responsen i utlandet, ikke minst fra anerkjente musikkbyer som Hamburg, Berlin og Bonn. Konsertanmeldelsene var svært positive i alle disse byene, og turneen ble oppfattet som et oppsving for Oslos renommé som musikkby.
Å oppleve musikk-Europas anerkjennelse som et orkester på høyt internasjonalt nivå var en ny og hyggelig opplevelse for musikerne. «Vi visste ikke hvor gode vi var før vi leste om det i utenlandske aviser!» sa en av musikerne som var med på turneen.
De to nyslåtte kapellmesterne Herbert Blomstedt og Øivin Fjeldstad delte på dirigentoppgavene. To solister var også med på reisen: Aase Nordmo Løvberg, som sang Grieg og Wagner, og pianisten Robert Riefling, som spilte Griegs klaverkonsert eller Beethovens klaverkonsert nr. 3.
Alle konsertene begynte med nyere norsk musikk; Bjarne Brustads Symfoni nr. 2, Harald Sæveruds «Galdreslåtten» og/eller Fartein Valens «Kirkegården ved havet». Den siste delen av konsertprogrammet var en symfoni av Johannes Brahms, Ludwig van Beethoven eller Johan Svendsen.
En del av responsen på turneen gikk på at orkesteret stod for en egenartet, nordlig klang som skilte seg markant fra den mellomeuropeiske. Turneen resulterte i en rekke innbydelser til nye mulige reisemål. Det skulle likevel gå tre år til neste utenlandsturné, denne gangen til Hellas.
(Musikersitatet er gjengitt i Oslo-Filharmoniens jubileumsskrift til 75-årsjubileet i 1994.)
På 1950-tallet gjorde Oslo-Filharmonien et stort antall plateinnspillinger, stort sett for amerikanske platemerker. Bare for selskapet RCA Victor spilte orkesteret inn rundt 100 verker, og de jobbet også med blant andre His Master’s Voice og Mercury.
En del av innspillingene var av det såkalte standardrepertoaret innenfor klassisk musikk, men orkesteret spilte også inn en god del nyere amerikansk musikk. Mens Odd Grüner-Hegge og Øivin Fjeldstad dirigerte klassikerne, tok gjestedirigenter seg av den amerikanske delen.
En dirigent som ofte besøkte Oslo på denne tiden, var italiensk-amerikanske Alfredo Antonini. Han var til daglig musikksjef i TV-selskapet CBS, og omtales her i Aftenposten i juni 1957:
"Alfredo Antonini … ble en ildsjel for Filharmoniske etter sine erfaringer i Oslo. Det teller så visst ikke lite at en mann i hans stilling benytter enhver anledning til å fremheve Oslo-musikernes kjapphet og dyktighet i omgang med ukjent moderne tonekunst. Han har gjentatte ganger betrodd meg at han i Amerika ikke kjenner noe orkester som kan arbeide like fort og godt med ny musikk."
På den tiden ble innspillingene regnet som noe bortimot en privatsak for musikerne, og orkesteret førte ikke noen systematisk oversikt over hva som ble spilt inn. Med innspillinger etter "vanlig arbeidstid" kunne en musikers arbeidsdag derfor vare fra morgenen til midnatt.
Arne Novang, cellist i orkesteret fra 1945, siteres i et av orkesterets jubileumsskrifter om det første tiåret med innspillinger: «Du vet, det å være musiker i Norge på den tiden var ikke en jobb forbundet hverken med status eller høy lønn. Vi hadde rett og slett ikke råd til å si nei.»
Engelske Thomas Beecham (1879−1961) var en av sin tids mest berømte dirigenter. Han var i tillegg en fargerik personlighet som det svirret talløse anekdoter om. Og han var ikke ukjent med konflikter – en rekke av hans kolleger i dirigentstanden hadde et horn i siden til ham – eller omvendt.
Den siste konserten i Oslo-Filharmoniens konsertsesong 1954/55 ble ledet av Beecham. Han dirigerte musikk av G.F. Händel (i sine egne arrangementer), W.A. Mozart, Jean Sibelius, Hector Berlioz og landsmannen Frederick Delius, sistnevnte en komponist Beecham hadde vært med på å gjøre kjent.
Beechams besøk 19. juni var en av sommerens store begivenheter i Oslo, og etter konserten ble det langvarig applaus. Han var kjent for sine improviserte, små taler, og plutselig gjorde han tegn til publikum om å stanse applausen litt. Slik ble talen hans gjengitt i ettertid:
«Jeg var her i Oslo for 40 år siden og dirigerte, da snakket man om at neste gang jeg kom skulle Oslo ha sitt konserthus. Jeg kom igjen for 30 år siden, og igjen talte man om konserthuset. Jeg var her også for 20 år siden, og og fremdeles talte man om at konserthuset skulle komme.
Nå er jeg her igjen, men ikke noe konserthus!! Oslo skulle skamme seg … [han slo ut med armene] Nå kommer jeg ikke tilbake før konserthuset er på plass!»
Etterpå la han til, til orkesterets intendant Eigil Beck: «Jeg skulle heller ha truet med å bli i Oslo til konserthuset var ferdig.»
Beecham var nylig fylt 76 år, og fikk aldri oppleve noe nytt konserthus i Oslo. Men han fortsatte som aktiv dirigent i fem sesonger til, til sin siste konsert i Portsmouth i mai 1960. På programmet sto blant annet et av stykkene han dirigerte i Oslo, Sommernatt på elven av Frederick Delius.
Filharmonisk Selskaps tre første tiår var rimelig harmoniske musikalsk sett, men økonomisk var de stormfulle. De neste tiårene ble noe bedre, men det var likevel en viktig brikke som falt på plass da Filharmonisk Selskaps Venner ble stiftet i januar 1952.
På stiftelsesdagen 7. januar hadde foreningen 211 medlemmer. Året etter hadde tallet steget til 411, og foreningen hadde medlemmer både utenbys og utenlands. På 1990-tallet steg medlemstallet til over 2000, de siste året har det ligget rundt 1000.
Venneforeningens første styreleder var Nicolai A. Andresen, barnebarn av Filharmoniens stifter A. F. Klaveness, og han virket helt frem til 1998.
Venneforeningen ble raskt en betydelig økonomisk støttespiller, allerede samme år støttet foreningen orkesterets landsdelsturné til Nord-Norge. Utover 1950- og 1960-tallet var Ungdomskonsertene i Aulaen et annet viktig tiltak som foreningen støttet.
Siden oppstarten har foreningen også vært med på å finansiere en rekke andre tiltak som har vært med på å heve orkesterets omdømme: På 1950- og 1960-tallet støttet de engasjementer av av dirigenter og solister som ellers ville vært for dyre for orkesteret.
På 1980-tallet bidro de både til turneer og innspillinger med Mariss Jansons. De har blant annet bidratt til innkjøp av instrumenter, til akustikkutbedring av Oslo Konserthus, til videreutdanning av musikere og til nye konsertantrekk – noe de også gjør i forbindelse med jubileumssesongen.
Penger er én ting – venneforeningens rolle som ambassadører og heiagjeng har også vært svært viktig. Foreningens uttalte formål er å yte økonomisk støtte og øke forståelsen for orkesterets kulturelle betydning. Deres bidrag til å spre denne forståelsen er like viktig i dag som noen gang.
Allerede på 1920-tallet var Oslo-Filharmonien bevisst sin oppgave å legge til rette for at yngre lyttere skulle oppdage klassisk musikk – den gangen var skolekonsertene sentrale i det arbeidet. Siden kom de såkalte Akademiske konsertene.
Fra og med 1952/53-sesongen skulle ungdomskonsertene bli en viktig brobygger for nye generasjoner av publikummere. Den nystartede foreningen Filharmonisk Selskaps Venner var samarbeidspartnere da de to første konsertene ble arrangert 2. desember 1952 og 3. februar 1953.
Konferansier var Kristian Lange, som var kjent for sine serier med radiokåserier om musikk, og overskriften for den lille konsertserien var «Melodien som ble noe mer; musikk er ikke matematikk».
Ungdomskonsertene ble en såpass stor suksess at en utvidet tilbudet til fire konserter de neste sesongene. Etter en liten nedtur i interessen ble det mot slutten av tiåret arrangert en konferanse og publikumsundersøkelse for å finne ut hva de unge selv ønsket å høre. Det resulterte i konserten «På oppfordring: Fra Mozart til jazz».
Ungdommene fikk blant annet spørsmål om hvilken komponister de hadde mest lyst til å høre. Resultatene er oppsummert i Oslo-Filharmoniens jubileumsbok fra 1969: Beethoven var nevnt av 116, Mozart av 102, Grieg av 76, Tsjaikovskij av 69, Chopin av 63, Bach av 56 og så videre.
Ungdomskonsertene fortsatte med betydelig suksess også utover 1960-tallet. Nå var den unge universitetslektoren Jon Medbøe fast programleder, og hans inspirerende innledninger ble etter hvert legendariske. Konsertene fortsatte å trekke fullt hus til langt utpå 1970-tallet.
Våren 1951 begynte en aktiv periode Oslo-Filharmonien virkelig skulle styrke sin posisjon langt utenfor Oslos bygrenser. Konserten i Sandefjord 29. april var den første av sju konserter på orkesterets Sørlandsturné det året, som fortsatte med konserter i Sarpsborg, Tønsberg, Skien, Arendal, Kristiansand og Stavanger.
Etter overstrømmende avisomtaler og 12.000 konsertbesøkende, søkte orkester seg året etter enda lenger bort fra sitt kjernepublikum: I juli 1952 la de ut på Nord-Norge-turné med tolv konserter på ti dager. Første konsert fant sted så langt sør som Steinkjer, og Alta var turneens nordligste punkt.På den konserten kom det folk helt fra Vardø, en reise på over 50 mil.
VGs medarbeider Arne Østvedt var med på turen og skildret blant annet konserten i Kabelvåg kirke slik:
«Alt som kunne krype og gå hadde funnet veien dit. Antrekket var det ikke så nøye med – gudskjelov for det. Det var kunstopplevelsen de søkte – og de fikk den i fullt monn. Storparten av de 1 000 menneskene som søkte til Kabelvåg kirke den kvelden, har neppe hørt en symfonikonsert før i sitt liv. For dem var vel verk som Bach-Weiners Toccata i C-dur og Tsjaikovskis femte symfoni førstegangsbekjentskap. At det ble et møte for livet, behøver ingen være i tvil om.»
Disse landsdelsturneene ble etter hvert kjent som «musikalske misjonsferder» og i 1953 gikk turen til Vestlandet. 12. og 14. juni spilte orkesteret under Festspillene i Bergen, deretter i Florø, Volda, Ålesund, Kristiansund og Molde.
Den tilsvarende turneen i 1954 ble lagt til mars og april, og ble kalt «Opplandsturneen», selv om reiseruten gikk innom både Gjøvik, Lillehammer, Hamar, Tolga, Røros og Elverum. På disse fire turneene rakk orkesteret å spille til sammen 40 konserter med over 35 000 publikummere.
Det økonomiske puslespillet for å få til disse turneene omfattet midler fra både Staten, Oslo Kommune og de ulike kommunene som fikk besøk av orkesteret. Dessuten spilte musikerne med mindre kompensasjon enn de egentlig hadde krav på. Etter 1954-turneen var det ikke lenger mulig å få på plass alle disse brikkene, og det ble slutt på turnevirksomheten for en tid.
Det siste året av verdenskrigen, det som kunne ha vært konsertsesongen 1944/45, holdt ikke orkesteret egne konserter. Allerede den foregående sesongen var av ulike grunner svært problematisk, og fra mai 1944 gikk myndighetene med på å innstille driften inntil videre.
Orkesteret møttes like fullt for å spille også det siste krigsåret; det hadde nemlig gjennom krigen en parallell oppgave som radioorkester i NRK. Denne virksomheten forsatte nesten helt inn i freden våren 1945. Den siste konserten som "Radioorkesteret" ble holdt 29. april.
22. mai 1945 ble det første styremøtet etter krigen avholdt, med Johs. Berg-Hansen som styreleder. Den første oppgaven til styret ble å rydde i orkesterets rekker; fjerne musikere som hadde samarbeidet med myndighetene under krigen og erstatte dem med nye. Ni musikere ble fjernet fra sine stillinger.
Én var det unødvendig å fjerne: den tyskfødte fløytisten Rolf Schüttauf, som før krigen hadde figurert både som solist og komponist i konsertprogrammene. Under krigen ble han en hatet medlem av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Han ble skutt av Hjemmefronten i 1944.
8., 10. og 11. juni deltok orkesteret ved Nationaltheatrets festforestillinger, og 12. juni var det endelig klart for orkesterets første egne festkonserter. Også disse fant sted i Nationaltheatret, og både kong Haakon, kronprins Olav og kronprinsesse Märtha var til stede.
Orkesterets nye sjefdirigent Odd Grüner-Hegge dirigerte, og på programmet stod Johan Svendsens symfoni nr. 2, utdrag av Edvard Griegs Peer Gynt-musikk, Passacaglia av Ludvig Irgens Jensen og Norsk rapsodi nr. 1 av Johan Halvorsen.
10. september åpnet orkesterets første konsertsesong etter krigen med den første av 49 planlagte konserter. Publikum var sulteforet på musikk og fylte konsertsalen på konsert etter konsert. Og komponister både i Norge og i andre land hadde samlet opp rikelig ny musikk til programmene.
Høsten 1945 var "Den norske musikkuken" en stor begivenhet. Her fikk norske komponister presentere noe av den musikken publikum hadde gått glipp av under krigen. Symfonier av komponister som Klaus Egge, Harald Sæverud og Ludvig Irgens Jensen ble spilt for første gang.
Nye komponistnavn fra utlandet slapp også til: 13. september 1945 stod musikk av engelske Benjamin Britten på programmet for første gang, Les Illumainations for sangsolist og orkester. Våren 1946 hørtes Sjostakovitsj’ femte symfoni og Prokofjevs Peter og ulven for første gang i Norge.
Edvard Grieg (1843−1907) var i sin tid leder for Musikforeningen av 1871, en av Oslo-Filharmoniens viktigste forløpere. Ved stiftelsen i 1919 var han, et drøyt tiår etter sin død, fremdeles en nasjonalskatt. Han mest berømte orkesterverk, pianokonserten i a-moll, ble spilt på orkesterets aller første konsert.
Det første runde Grieg-året kom i 1932, 25-årsmarkeringen for komponistens død. Den planlagte minnekonserten i begynnelsen av september måtte avlyses på grunn av store økonomiske vanskeligheter for orkesteret. Heldigvis ble orkesteret reddet og konserten ble avholdt 26. september, med både kongen, dronningen og komponistens 86 år gamle enke Nina Grieg i salen.
"Gud skje lov og takk for at vi nu er blitt spart for den skam det vilde være, hvis Norge hadde vært nødt til å la dagen gå upåaktet hen," skrev Arne van Erpekum Sem i en kommentar etter konserten, der orkesteret blant annet spilte Holbergsuiten og pianokonserten.
Det neste store Grieg-året, 100-årsmarkeringen for hans fødsel i 1943, bød på vel så store utfordringer som pengemangel. Midt under krigen var konsertvirksomhet et betent område og Oslo-Filharmonien sto ved flere anledninger midt i konfliktlinjene.
Publikum forholdt seg etter hvert svært forskjellig til konserter i regi av den tyskkontrollerte kringkastingen og til såkalte "frie konserter" som kulturinstitusjonene arrangerte selv. De førstnevnte gikk for tomme lokaler, men de frie konsertene trakk godt med publikum.
Det ble derfor helt avgjørende for Grieg-jubileet i 1943 at jubileumskonsertene, etter en del frem og tilbake, ble holdt i orkesterets egen regi. Til sammen ble det holdt fem konserter fra 7. til 12. juni, og publikum strømmet til.
Grieg-jubileet som helhet ble likevel ansett som kuppet av okkupantene. Myndighetene brukte store summer på feiringen og holdt en rekke høytidelige arrangementer. Hjemmefronten så på jubileet som en skandale og sendte ut klare oppfordringer til musikere om å ikke stille opp for regimet.
Hjemmefronten lyktes tross flere iherdige forsøk ikke med å samle musikklivet om en boikott overfor myndighetene. Og om orkesteret unngikk kompromisser under Grieg-jubileet, kan det samme ikke sies om krigsårene som helhet.
I sitt parallelle virke som radioorkester for NRK, spilte orkesteret på en rekke tilstelninger i regi av okkupasjonsmakten. Mest oppmerksomhet fikk medvirkningen på den såkalte Statsakten på Akershus, markeringen av nazistenes maktovertakelse i Norge i 1942.
Orkesteret virksomhet i krigsårene er, sammen med resten av Oslo-Filharmoniens historie, grundig behandlet i Alfred Fidjestøls bok "Lyden av Oslo − Oslo-Filharmonien 1919−2019".
Når musikkhistoriens viktigste dirigenter telles opp, er Wilhelm Furtwänglers navn så å si alltid med i regnskapet. I 1922 tok han, 36 år gammel, over som sjefdirigent for Berlin-filharmonien, en stilling han hadde i to perioder på til sammen 25 år.
Som alle viktige kulturpersonligheter i sin tid måtte Furtwängler forholde seg til fremveksten av nazismen og til dens ledere. Siden han ikke forlot Tyskland før mot slutten av krigen og dirigerte konserter i nazistisk regi, fikk han mye kritikk og forbud mot å opptre etter krigens slutt.
Heldigvis for dirigenten ble han langt på vei renvasket i prosessen som fulgte. Furtwängler hadde vært i konflikt med nazistene siden de kom til makten, og hjulpet mange jøder både før og under verdenskrigen. De mest fremtredende av disse forsvarte ham mot anklagene.
Som sin forgjenger Arthur Nikisch i Berlin-filharmonien besøkte også Wilhelm Furtwängler Oslo for å dirigere Filharmonien. Og timingen var svært spesiell: 1. april 1940 gjorde tyske tropper seg klar for invasjonen av Norge, men i Universitetets Aula satt en fullsatt sal fullstendig frivillig og hørte dirigenten lede et konsertprogram med kun tyskspråklige komponister.
Konserten, som også ble overført på radio, begynte med Joseph Haydns Symfoni nr. 88, fortsatte med Richard Strauss’ Tod und Verklärung og deretter med Beethovens Symfoni nr. 7. Etter begeistrede runder med applaus ble det et ekstranummer: Richard Wagners Tannhäuser-ouverture.
"Furtwängler ble hyldet på det varmeste i går, med den oppriktigste hjertelighet. Han vil kunne vitne om at her til lands tar en i slike stunder utelukkende kunstneriske hensyn." Slik skildret komponist og anmelder Pauline Hall konserten.
Orkesteret rakk én konsert til før krigsutbruddet, 8. april. Der var programmet riktig så internasjonalt, med musikk av tyske J.S. Bach, østerrikske W.A. Mozart, ungarske Zoltán Kodály, svenske Ture Rangström og Hugo Alfvén, og franske Maurice Ravel.
På de to første konsertene etter krigsutbruddet, 28. april og 3. mai, ble det ironisk nok bare spilt norsk musikk.
Foto Trude Fleischmann
Christian Sinding fylte 80 år vinteren 1936, og var på dette tidspunkt Norges mest berømte og mest feirede komponist. Og han hadde vært hjertelig til stede gjennom orkesterets første år: han holdt tale under åpningskonserten i 1919, musikken hans ble flittig spilt, og 70-årsdagen hans i 1926 ble like ettertrykkelig feiret som 80-årsdagen.
Under jubileumskonserten 11. mars 1936 var både kong Haakon og kronprinsparet til stede i salen. Talen for jubilanten ble holdt av stortingspresidet C.J. Hambro, og ga Sinding en stor laurbærkrans i gave fra det norske folk. Universitetets Aula var stappfull av folk, og det hang blomsteroppsatser og kranser langs veggene.
Christian Sinding hadde en litt rufsete start på karrieren, men slo gjennom som komponist i hjemlandet i 1885. Noen år senere fikk han også et gjennombrudd i Leipzig. Og med pianostykket Frühlingsrauschen fra 1897 ble han verdensberømt. De neste tiårene hadde han høy status som komponist internasjonalt, særlig i Tyskland, og ble nasjonalhelt i Norge. Fra 1924 fikk han Grotten som æresbolig.
Christian Sindings ry skulle få en brå nedtur på tampen av livet. Han ble syk og dement i sine siste år, og hans store popularitet gjorde ham attraktiv for de tyske myndighetene under krigen. Åtte uker før sin død i 1941 ble han innmeldt i Nasjonal Samling. Det er ikke godt å si hva han selv la i dette. Uansett førte det til at musikken hans forsvant fra konsertprogrammene etter krigen. Norges største komponisthelt ble henvist til glemmeboken i lang tid, og har aldri helt kommet ut av den.
De første tiårene var preget av økonomiske opp- og ikke minst nedturer for orkesteret. I 1932 kom en av de største nedturene da støtten både fra kommune og stat ble kraftig redusert. Musikerne måtte godta lønnsreduksjon for å redde videre drift – og det var ikke første gangen.
Til tross for redusert lønn økte antallet konserter de følgende sesongene. I 1934 skulle det heldigvis komme en aktør på banen som la et mer stabilt grunnlag for orkesterdriften: NRK, som hadde blitt etablert året før.
De første regulære radiosendingene i Norge starte i 1925 i regi av det private Kringkastingsselskapet. Norsk rikskringkasting ble stiftet 1. juli 1933 og hadde fra starten 90 ansatte. De sendte i begynnelsen radio fra kl 10.00 til 22.45 med en pause mellom kl. 15.00 og 17.00.
Det var med andre ord mange timer radio som skulle fylles hver uke, og god plass til musikk. Oslo-Filharmonien inngikk kontrakt med NRK som fast radioorkester, med plikt til 20 prøvetimer og 17 konserttimer per uke, som kombinert med den øvrige orkesterdriften utgjorde et hardt program.
Om kontrakten med NRK reddet orkesteret fra økonomisk undergang, dempet den store tilgangen til musikk på radio noe av konsertinteressen hos publikum. Konsertbesøket gikk i hvert fall nedover etter at radiosendingene begynte.
Men på lang sikt var det neppe negativt at orkestermusikk var å høre på radio. Lyttere langt unna hovedstaden fikk et nært forhold til musikken, og orkestermusikk fikk nok et langt bredere nedslagsfelt enn tidligere.
Odd Grüner Hegge ble født i Kristiania i 1899 som den yngste av fire brødre, og begynte tidlig å spille piano. Som seksåring ble Odd med på konsert der han fikk oppleve selveste Edvard Grieg i aksjon. Etterpå erklærte han at han ville bli komponist.
Moren skrev brev til den berømte komponisten, og bare et halvt år før Griegs død fikk lille Odd møte både ham og kona Nina. Møtet må ha vært en trivelig opplevelse både for gutten og gubben, for Odd ikke bare spilte for Grieg, han fikk også sitte på fanget hans etterpå.
Etter besøket skrev Edvard Grieg til Odds mor Olga og uttrykte stor tro på guttens talent. Samtidig advarte han mot at pianospillet skulle ta fullstendig overhånd, og formante moren til å gi ham tid til å leke med kameratene sine. Grieg hadde nok sett noen eksempler på det motsatte i løpet av livet …
Komposisjon skulle ikke bli Odd Grüner-Hegge hovedbeskjeftigelse i voksen alder. Det ble det til gjengjeld for en av hans lekekamerater i barndommen, Ludvig Irgens Jensen. Men det var som komponist han debuterte i 1917, med seg selv på piano og broren Finn på fiolin.
Året etter debuterte han som pianist. Begge debutene fikk mye positiv oppmerksomhet og gode anmeldelser der han ble forespeilet en stor fremtid som pianist. Likevel fortsatte han å studere både komposisjon og direksjon i sine studieår i utlandet, og til slutt var det dirigeringen som "vant".
I 1927 debuterte han med Oslo-Filharmonien som dirigent med blant annet Christian Sindings Symfoni nr. 3 på programmet. Anmeldelsene etterpå var overstrømmende positive, blant annet skrev komponisten David Monrad Johansen: "Grüner-Hegge fulgte komponistens tankegang med en varme, en myndighet og tillike en intimitet, som virker frapperende."
I 1931 ble han ansatt som Filharmonisk Selskaps Orkesters sjefdirigent i delt stilling med Olav Kielland. Etter diverse diskusjoner om holdning til repertoar fikk Kielland hele stillingen i 1933, og Grüner-Hegge ble ikke informert om hva som skjedde. En heftig avisdebatt fulgte.
Heldigvis endte ikke episoden med vondt blod mellom Grüner-Hegge og orkesteret, og han dirigerte det jevnlig i årene frem til krigen. Han jobbet disse årene som kapellmester ved Nationaltheatret og var også gjestedirigent hos orkestre i utlandet, ikke minst Berlin-filharmonien, der han fikk gode anmeldelser.
Da Olav Kielland avslo å fortsette som sjefdirigent etter krigen, var Grüner-Hegge et naturlig valg til å ta over. Han fortsatte i stillingen frem til 1961, en rik vekstperiode for orkesteret. Han urfremførte en rekke nye norske verk, ledet orkesteret på noen av de første plateinnspillingene og var respektert og avholdt for sine store kunnskaper.
Fra 1961−1969 var han sjef ved Den Norske Opera. Han var også aktiv i en rekke andre verv i musikklivet, blant annet i TONO og i Norsk Komponistforening. Han døde i Oslo i 1973.
Olav Kielland vokste opp i Trondheim og begynte tidlig med musikk. Faren var arkitekt og Olav begynte på arkitektstudier selv, men som 20-åring avbrøt han studiene og reiste til Leipzig, der han studerte komposisjon, direksjon og som utøver på piano og fagott.
Allerede to år etter avreisen til Leipzig dirigerte han sin første konsert med Filharmonisk Selskaps Orkester i Kristiania. Og fra 1925 var han kapellmester ved Stora Teatern i Göteborg, der han blant annet gjorde stor suksess med å sette opp operaer av Carl Nielsen og Richard Wagner.
I 1931 prøvde både Operaen i Stockholm og Filharmonisk Selskap i Oslo å lokke til seg Kielland som kunstnerisk leder. Oslo-orkesteret "vant", men styreskifte i selskapet førte til visse komplikasjoner, og han ble ikke formelt ansatt før i 1933. Først delte han stillingen med Odd Grüner-Hegge, men i årene fra 1933 til 1945 var han orkesterets sjefdirigent alene.
Både som komponist og dirigent var Kielland en tilhenger av den såkalte nasjonale linjen i norsk musikk, og norsk folkemusikk ble en sentral inspirasjon for hans egne verk. Komponister som Eivind Groven, Geirr Tveitt, Bjarne Brustad og Sparre Olsen var noen av komponistene han dirigerte gjentatte ganger i årene som sjefdirigent.
Som dirigent ble han tidlig anerkjent internasjonalt, som da han debuterte i Paris i 1926. I 1939 fikk han tilbud om å dirigere New York-filharmonien på halvårsbasis, men krigsutbruddet satte en stopper for planene. I 1941 flyttet han isteden til Bø i Telemark, der han ble boende livet ut.
I begynnelsen av krigen satt Olav Kielland i et musikalsk råd som var nedsatt av okkupasjonsmyndighetene, sammen med blant andre Geirr Tveitt. Etter krigen ble han derfor midlertidig suspendert. Han ble snart frikjent, men det ble likevel demonstrasjoner ved Aulaen da han skulle dirigere igjen i september 1945. Tross støtte fra selskapet valgte han å trekke seg som sjefdirigent.
Kiellands tendens til å havne i konfliktenes sentrum hadde nok også en del med temperament å gjøre. Han var kjent for å være krevende å jobbe med for musikerne i orkesteret.
At Olav Kielland var en usedvanlig musikalsk begavelse er det derimot få grunner til å tvile på. Og han fikk en rik innflytelse på musikklivet både i Norge og internasjonalt; som kunstnerisk leder i Trondheim, Bergen og Reykjavik, og som gjestedirigent i en rekke land.
Tidenes største musikkskandale levde friskt i minnet da Igor Stravinskij besøkte Oslo i oktober 1931. 18 år tidligere hadde premieren på balletten Vårofferet skapt opptøyer i salen, og det var sensasjon i luften da komponisten skulle dirigere to konserter med egen musikk i Universitetets Aula.
Allerede på prøvene var det mange nysgjerrige på plass i Aulaen for å oppleve den sagnomsuste komponisten. Det ble skrevet mye om Stravinskij i avisene, og pressefotografer dukket opp både under prøvene og på hans utflukter i Oslo og omegn.
Av opplevelser komponisten fikk med seg under oppholdet, var en tur til Frognerseteren sammen med komponistkollega Christan Sinding og dirigent Odd Grüner-Hegge, og et besøk på Husfliden for å kjøpe souvenirer − blant annet Selbuvotter og -genser.
Men hva med selve musikken? På sine konserter dirigerte Stravinskij musikk fra ballettene Apollo, Pulcinella og Ildfuglen, og en samling korte orkesterstykker. Responsen fra publikum var overveldende. Slik beskrives den av Hampus Huldt-Nystrøm i hans bok til 50-årsjubileet:
«Begeistringen stiger for hvert nummer, og utløser seg til slutt i et bifall så henført som det bare kan bli i store stunder. Atter og atter kommer Stravinskij tilbake, bukker for publikum med hånden på hjertet, for strykerne, for blåserne, for hele orkesteret, snur sig rundt og rundt og bukker sine myke, dype bukk.»
Også avisene var over seg av begeistring i sine anmeldelser. Og flere kommenterte at besøket hadde gitt støtet til en åpnere holdning til moderne musikk:
"… Jeg vil påstå, at hans korte Oslobesøk har lagt grunnen til en ny vurdering, en ny forståelse av det som gir vår tids signaler i europeisk musikk, og hvorav tidligere bare svake dønninger har nådd våre kyster. M.a.o. den motbydelige bastard som alle pene, grunnsolide musikkelskere har ansett den radikale musikk for å være, men som vi dog gjerne har tittet nysgjerrig på − dog helst gjennom burets gitter − denne "bastarden har Stravinskij sluppet løs blandt oss, og så ser det sandelig ut til at vi skal bli gode venner!"
(Trygve Lindeman i Tonekunst)
Da russiskfødte Issay Dobrowen tok over som orkesterets sjefdirigent i 1927, var han ennå bare 33 år, men hadde allerede en svært innholdsrik musikalsk løpebane bak seg.
Allerede som fireåring gjorde han sin første opptreden på piano i hjembyen Nizjnij Novgorod. Han fullførte tidlig studier i pianospill og komposisjon i Moskva. Etter opphold i Wien og Paris etablerte han seg i Moskva og ble dirigent for Bolsjoiteatret.
Dobrowens omgangskrets hadde historiske dimensjoner: Han skrev musikk for teateret til den legendariske regissøren Konstantin Stanislavskij. Forfatteren Maksim Gorkij var en av han nære venner fra hjembyen. På besøk hos Gorkij møtte han også Vladimir Lenin, og spilte Lenins favorittsonate, Beethovens Appasionata, for ham.
Etter årene i Moskva arbeidet han i noen år som dirigent i Dresden og Berlin og begynte å bli et kjent navn da han kom til Oslo. Issay Dobrowens første konsert med orkesteret 12. september 1927 ble svært godt mottatt i avisene. Morgenpostens anmelder gjorde seg store forhåpninger for fremtiden:
"Han gjorde orkestermassen til en dirrende nerve og hans rubato-tempo satte nyt liv i den ofte stereotype musik og danserytme. Her høstet russeren og kunstneren Dobrowen sin store seier. Og vi er glad for det, for vi tar det som et tegn og et løfte på, at han vil komme som utsending fra det store slaviske riket og rulle op for os den ukjente verden, der lufter ut litt av den lumre central-europeiske musik-atmosfære som truer med å kvæle nye impulser …"
Orkesteret og publikum tok like varmt imot Dobrowen som anmelderne. I årene som fulgte spilte orkesteret med ham mye ny musikk, men han løftet også interessen for den "gamle" musikken, den som ble skrevet før Beethovens tid. Den hadde ikke vært særlig mye spilt i Oslo før Dobrowen kom.
Dobrowen ble stadig mer etterspurt som dirigent også i Storbritannia og USA, fra 1930 ble han sjefdirigent for San Francisco Symfoniorkester. Det ble en del kollisjoner i kalenderen etter hvert, og etter en konflikt med styret sluttet Dobrowen som sjefdirigent året etter.
Han forsatte å være en populær gjestedirigent, og ble etter hvert innvilget norsk statsborgerskap, godt hjulpet av sin gode venn Fridtjof Nansen. På grunn av sin jødiske bakgrunn måtte han imidlertid flykte til Sverige under krigen. Han døde i Oslo i 1953.
Vinteren 1927 dro orkesteret utenlands for første gang − til Sverige og Stockholm med Georg Schnéevoigt som dirigent. På programmet stod først og fremst symfonier som skulle vise orkesteret fra sin beste side: Beethovens tredje symfoni, Sibelius’ første, Brahms’ fjerde og Tsjaikovskijs sjette.
Svenske aviser skrev svært positivt om Oslo-Filharmoniens konserter, og understreket hvor positivt det var at fellesskapet mellom de to broderfolkene hadde blitt sterkere i årene etter verdenskrigen. De undret seg bare over at de ikke fikk høre noe norsk musikk …
En rekke medlemmer av den svenske kongefamilien var til stede på den første konserten, og noen av dem fikk med seg begge. En av disse var den 25 år gamle prinsesse Märtha, som bare drøyt to år senere ble Norges kronprinsesse og enda senere Oslo-Filharmoniens høye beskytter.
Prinsesse Märtha sendte en liten hilsen til orkesteret etter konserten: "Hälsa orchesteret och säga att mamma och pappa var så ledsne, at de icke kunde komma ikväll!"
Utenlandsturneer forble en sjeldenhet for orkesteret helt frem til 1960-tallet, og ble sett på som en begivenhet også i norsk presse.
Filharmonisk Selskaps Kor (i dag Oslo Filharmoniske Kor) debuterte på scenen i januar 1921, med Luigi Cherubinis Requiem på programmet og José Eibenschütz som dirigent. Koret talte 70 medlemmer, og fikk god omtale i avisene etter konserten.
I begynnelsen bestod koret i stor grad av elever av byens mange sangelever. Det medførte at det ble stor gjennomtrekk av medlemmer, for mange falt fra etter utdannelsen. Ikke lenge etter oppstarten var det derfor fare for å måtte legge det ned.
Det var på dette tidspunktet koret ble stiftet som egen forening. I spissen for etableringen stod ingeniøren H.A. Hemsen, en viktig drivkraft for koret de første årene som også var foreningens formann i mange år.
Ved korets tiårsjubileum kunne Hemsen oppsummere korets konsertvirksomhet, og det tyder på stor aktivitet: De hadde opptrådt 124 ganger med 29 forskjelllige verk. Beethovens niende symfoni hadde de sunget hele 28 ganger, og toppet dermed listen over korets mest fremførte verk.
Høyt på den listen stod også norsk musikk: Olav Trygvason av Edvard Grieg, Voluspå av David Monrad Johansen og Heimferd av Ludvig Irgens Jensen.
Det vanskeligste verket de hadde vært med på var ifølge korformannen Arnold Schönbergs Gurre-lieder, som han skildret slik: «Ingen forsto det, koret sang i øst og orkesteret spilte i vest.»
Også selve tiårsjubileet bød på skikkelige utfordringer; da satte nemlig orkesteret og koret opp Arthur Honeggers store oratorium Kong David.
I august 1922 åpnet orkesteret sin fjerde konsertsesong med en sensasjon: sesongens første konsert skulle skje i friluft, nærmere bestemt på St. Hanshaugen. Og dermed kunne publikumstallet sprenge rammene for hva et konserthus kunne romme: Hele 15.000 billetter ble solgt!
I avisene jublet kritikerne at konserter nå kunne ta opp kampen med fotball når det gjaldt publikumstiltrekning. «Det glædeligste ved det hele er at de brede Lag og Ungdom fra alle Hjem er trukket med ind i al den Musik der som en Malstrøm hvirvler rundt Selskapet» stod det i Ørebladet.
På plassen foran scenen stod publikum tett i tett og hørte musikken godt. Men med slike folkemasser ble mangelen på lydforsterkning et betydelig problem: til de mange publikummerne som stod lenger unna nådde musikken rett og slett ikke nådde frem.
Heldigvis kunne de fremmøtte glede seg over en helt spesiell stemning denne høstdagen:
«Et halvt Tusen kulørte Lamper lyste fantastisk op mellom Parkens vakre Løvverk, og istedefor det evindelige Silregn hvelvet der seg over Byen en Stjernehimmel saa strålende skjøn som vi knapt har set den i Høst. Poplene stod ranke i den vindstille Aften, og de kulørte Lamper speilet seg i blanke Dammer.»
Allerede lørdagen etter ble det satt opp en ny utendørskonsert, og denne ble både musikken og utformingen av scenen lagt spesielt til rette for at musikken skulle nå ut til flere. Været var ikke like strålende, men 6.000 møtte frem denne gangen også.
Det skulle bli flere slike friluftskonserter i årene som fulgte, bare de to første årene ble det holdt ni slike konserter med til sammen 60.000 tilhørere.
Ønsket om å nå unge mennesker med orkestermusikk er slett ikke noe nytt fenomen.
I Oslo-Filharmoniens første konsertsesong 1919/20 ble det holdt 135 konserter. De fleste gikk for fulle hus, og orkesterets virksomhet ble et hyppig tema både i avisdebatter og for praten i gata. Sesongen etter skulle også tusenvis av Kristianias barn og unge få oppleve orkesteret.
Etter en periode med konserter i Logens Store Sal flyttet en de fleste av konsertene til Universitetets Aula, som forble orkesterets hovedarena til 1970-tallet. I tillegg brukte orkesteret Calmeyergatens misjonshus en del, der salen hadde plass til 2830 tilhørere.
Det var i denne svære salen de første skolekonsertene fant sted i 1920. Og barna var kanskje stillferdige engler sammenlignet med publikum på vår tids familiekonserter? Ikke om en skal tro rapportene fra konsertene.
I begynnelsen var det visstnok nysgjerrig ro i salen, men programmet var nok i overkant langt og krevende for barna. Etter hvert tok hvisking, prat og knising overhånd, for ikke å snakke om slåssing … og soving.
Innertieren på programmet var et Grieg-stykke som passet fint til å synge med en passe drøy regle. Da jublet barna hemningsløst og ville høre stykke igjen. Det fikk de, med en halvstreng bemerkning fra dirigenten Ignaz Neumark: «… være rålig og hore på mosiken …»
Bare noen uker etter stiftelsemøtet, og flere måneder før den første konserten, gikk diskusjonen høyt i avisene om hvilken dirigent som skulle få den ærefulle rollen som kapellmester for Oslo-Filharmonien (den gang Filharmonisk Selskaps Orkester) – rollen vi i dag kaller sjefdirigent.
Det sentrale temaet var hvorvidt dirigenten skulle være norsk eller utenlands. Noen av debattantene mente, med støtte fra enkelte norske komponister, at norsk musikk kunne lide med en utenlandsk dirigent ved roret. Andre mente kvalitetshensyn uansett måtte gå foran nasjonale hensyn.
Etter hvert ble det foreslått en kompromissløsning: å dele stillingen på flere. Og slik ble det: Fra 1919 hadde orkesteret tre kapellmestre: norske Johan Halvorsen, finske Georg Schnéevoigt og polske Ignaz Neumark.
Johan Halvorsen (1864−1935) var 55 år ved inngangen til orkesterets første sesong og en av norsk musikklivs søyler. I tillegg til sin dirigentrolle hadde han en stor musikalsk produksjon bak seg som komponist og blant annet oppnådd internasjonal suksess med Bojarenes inntogsmarsj.
Fra 1899 til 1919 ledet Halvorsen orkesteret i Nationaltheatret, Oslo-Filharmoniens viktigste forløper. Våren 1920 avsluttet han sitt arbeid i Filharmonien på grunn av uenighet om de økonomiske betingelsene, og gikk deretter tilbake til Nationaltheatret.
Georg Schnéevoigt (1872−1947) startet karrieren som cellist, men begynte å dirigere ved århundreskiftet og etablerte seg i løpet av det neste tiåret som en av Europas mest lovende dirigenter. Han ble også etter hvert kjent som en svært viljesterk og temperamentsfull orkesterleder.
Ved oppstarten av orkesteret tok Schnéevoigt styringen over hvem som skulle få førstestillingene innen de ulike instrumentgruppene. Dette skapte bitre konflikter. Men det rådet liten tvil om at han var en dyktig dirigent. Han var en god venn av Jean Sibelius og dirigerte ofte hans musikk.
Ignaz Neumark (1888−1959) var født i Polen, men begynte sin dirigentkarriere i København. Han kom til Norge i 1917, der han de første årene blant annet dirigerte konserter i Nationaltheatret. Han dirigerte Oslo-Filharmonien jevnlig fra oppstarten til 1922, de første årene som kapellmester.
Neumark ble en skyteskive i avisdebatten om norsk eller utenlandsk dirigent, men hadde sine fans og forsvarere. Han fikk blant annet et stort publikum som dirigent for de første populærkonsertene og skolekonsertene. Han fortsatte som fast gjestedirigent også etter 1921.
Fra 1921 tok José Eibenschütz (1872−1952) over stillingen som sjefdirigent og beholdt den frem til 1927. Aftenpostens anmelder Gerhard Schjelderup uttrykte stor optimisme på vegne av både orkester og dirigent etter 17. mai-konserten med Eibenschütz i 1921:
«En fastboende kapellmester med full myndighet vil kunne utrette store ting med vårt orkester, som nå står overordnetlig høit og kan sammenlignes med de beste utenlandske.»
En av Eibenschütz bedrifter som sjefdirigent var å sette opp flere verker av stort format, som konsertversjonen av Beethovens opera Fidelio og Mahlers Symfoni nr. 2. Etter sin tid i Oslo ble han musikksjef i et kringkastingsselskap i Hamburg. Og i 1950 ble han den første tyske dirigent etter krigen som gjorde opptak for NRK.
Opprettelsen av et eget symfoniorkester i byen som enn så lenge het Kristiania og var hovedstad i et ungt kongerike, var en stor begivenhet, på høyde med åpningen av Nationaltheatret 20 år tidligere. Blant de prominente gjestene i Gamle Logen var Kong Haakon VII og Dronning Maud.
Det må ha vært noen som trakk et lettelsens sukk da «Ja, vi elsker» runget som første nummer under åpningskonserten til orkesteret, som den gang het Filharmonisk Selskaps Orkester. Kanskje falt det noen tårer også. For det hadde ikke vært noen enkel sak å få orkesteret på beina, og flere forløpere hadde bukket under for manglende finansiering.
Den viktigste nøkkelpersonen i prosessen var skipsrederen A.F. Klaveness. I 1918 donerte han 500.000 kroner til opprettelsen av et symfoniorkester, og i februar 1919 ledet han møtet der Filharmonisk Selskap ble opprettet. I løpet av det neste halvåret ble nærmere 60 musikere og ikke mindre enn tre sjefdirigenter engasjert.
Det var finske Georg Schnéevoigt som ledet orkesteret på åpningskonserten, mens programmet var helnorsk. Etter nasjonalsangen spilte orkesteret Johan Svendsens Festpolonaise, Edvard Griegs klaverkonsert i a-moll og Christian Sindings Symfoni nr. 1.
Christian Sinding (1856−1941) var tidens store norske komponiststjerne, og var høyt anerkjent internasjonalt. Også han var til stede i Logens Store Sal denne kvelden, og i sin tale etter konserten omtalte han opprettelsen av orkesteret som «et mirakel».