Ungdomskonsertene i Aulaen

Allerede på 1920-tallet var Oslo-Filharmonien bevisst sin oppgave å legge til rette for at yngre lyttere skulle oppdage klassisk musikk – den gangen var skolekonsertene sentrale i det arbeidet. Siden kom de såkalte Akademiske konsertene.


Fra og med 1952/53-sesongen skulle ungdomskonsertene bli en viktig brobygger for nye generasjoner av publikummere. Den nystartede foreningen Filharmonisk Selskaps Venner var samarbeidspartnere da de to første konsertene ble arrangert 2. desember 1952 og 3. februar 1953.


Konferansier var Kristian Lange, som var kjent for sine serier med radiokåserier om musikk, og overskriften for den lille konsertserien var «Melodien som ble noe mer; musikk er ikke matematikk».


Ungdomskonsertene ble en såpass stor suksess at en utvidet tilbudet til fire konserter de neste sesongene. Etter en liten nedtur i interessen ble det mot slutten av tiåret arrangert en konferanse og publikumsundersøkelse for å finne ut hva de unge selv ønsket å høre. Det resulterte i konserten «På oppfordring: Fra Mozart til jazz».


Ungdommene fikk blant annet spørsmål om hvilken komponister de hadde mest lyst til å høre. Resultatene er oppsummert i Oslo-Filharmoniens jubileumsbok fra 1969: Beethoven var nevnt av 116, Mozart av 102, Grieg av 76, Tsjaikovskij av 69, Chopin av 63, Bach av 56 og så videre.


 Ungdomskonsertene fortsatte med betydelig suksess også utover 1960-tallet. Nå var den unge universitetslektoren Jon Medbøe fast programleder, og hans inspirerende innledninger ble etter hvert legendariske. Konsertene fortsatte å trekke fullt hus til langt utpå 1970-tallet.

Fra gangen utenfor Universitetets Aula under en av ungdomskonsertene.

Den første skolekonserten

Ønsket om å nå unge mennesker med orkestermusikk er slett ikke noe nytt fenomen.


I Oslo-Filharmoniens første konsertsesong 1919/20 ble det holdt 135 konserter. De fleste gikk for fulle hus, og orkesterets virksomhet ble et hyppig tema både i avisdebatter og for praten i gata. Sesongen etter skulle også tusenvis av Kristianias barn og unge få oppleve orkesteret.


Etter en periode med konserter i Logens Store Sal flyttet en de fleste av konsertene til Universitetets Aula, som forble orkesterets hovedarena til 1970-tallet. I tillegg brukte orkesteret Calmeyergatens misjonshus en del, der salen hadde plass til 2830 tilhørere.


Det var i denne svære salen de første skolekonsertene fant sted i 1920. Og barna var kanskje stillferdige engler sammenlignet med publikum på vår tids familiekonserter? Ikke om en skal tro rapportene fra konsertene.


I begynnelsen var det visstnok nysgjerrig ro i salen, men programmet var nok i overkant langt og krevende for barna. Etter hvert tok hvisking, prat og knising overhånd, for ikke å snakke om slåssing … og soving.


Innertieren på programmet var et Grieg-stykke som passet fint til å synge med en passe drøy regle. Da jublet barna hemningsløst og ville høre stykke igjen. Det fikk de, med en halvstreng bemerkning fra dirigenten Ignaz Neumark: «… være rålig og hore på mosiken …»