Den store platesuksessen

Oslo-Filharmonien begynte med regelmessige plateinnspillinger allerede på 1950-tallet, og i tiårene som fulgte kom det mange og varierte utgivelser på ulike plateselskap. På 1980-tallet skulle imidlertid orkesteret oppleve en platesuksess knapt noen hadde turt drømme om.


I 1983 ble sjefdirigent Mariss Jansons og orkesteret enige om å gjennomføre en dugnad: De spilte inn Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 som en demo, med tanke på å oppnå platekontrakt med et internasjonalt plateselskap. Verken dirigent eller orkester tok betalt for denne jobben.


Siden dro orkesterregissør Terje Mikkelsen og orkesterformann og bratsjist Oddvar Mordal til London med det formål å presentere det ferske Tsjaikovskij-opptaket til ulike plateselskap. Og de fikk napp − hos det lille, men anerkjente plateselskapet Chandos.


Chandos Records ble grunnlagt av Brian Couzens så sent som 1979, men hadde rukket å bli kjent for innspillinger av høy klasse, ikke minst når det gjaldt lydkvalitet. Nå inngikk de en avtale med Oslo-Filharmonien om innspilling av alle Tsjaikovskijs symfonier. Slik ble Chandos en del av orkesterets suksesshistorie − og omvendt.


Slik oppsummeres møtet i The Telegraphs nekrolog om Brian Couzens i 2015:


“When, in 1984, two Norwegian orchestra executives handed Couzens a cassette of Tchaikovsky’s Symphony No 5, he was so impressed by it that the next day he signed Mariss Jansons and the Oslo Philharmonic to the label, making household names of them both.”


Høsten 1984 kom den første CD-en, med Symfoni nr. 5. Utgivelsen var godt timet med en stor Englands-turné. Orkesteret hadde bygd opp sitt renommé i England gjennom en turné to år tidligere, og kom nå tilbake til dekket bord, med konserter på en rekke attraktive konsertarenaer.


At Oslo-Filharmonien debuterte på det internasjonale platemarkedet var en begivenhet i seg selv, og interessen fra norsk presse ble ikke mindre da de begeistrede anmeldelsene begynte å komme. Vinteren 1985 skrev Edward Greenfeld i det prestisjetunge britiske musikkmagasinet Gramohone:


“Mariss Jansons and the Oslo Philharmonic won glowing notices after their recent concert at the Royal Festival Hall in London, and now I can understand why. (…)


The Oslo string ensemble is fresh and bright and superbly disciplined, while the wind soloists are generally excellent with an attractively furry-toned but not at all wobbly or whiny horn solo in the slow movement.


The Chandos sound lives up to the extremely high reputation of that company, very specific and well-focused despite a warm reverberation, real-sounding and three-dimensional with more clarity in tuttis than the rivals provide.


This first issue in a projected Tchaikovsky series from Jansons and the Oslo Philharmonic Orchestra could hardly be more promising. All round there is no current rival quite to match this: a warm recommendation ...”


Greenfield var ikke mindre begeistret for de neste platene; han omtalte siden (blant annet i Aftenposten) Jansons som en av verdens beste dirigenter, og han mente Oslo-Filharmonien kunne måle seg med verdens beste orkestre − med unntak for toppnivået til Wien- og Berlin-filharmonien.


Snart stod orkesteret overfor et vanskelig valg, da de fikk et enestående tilbud fra gigantselskapet EMI. Båndene til Chandos var blitt sterke, men fordelene EMI kunne tilby når det gjaldt distribusjon og markedsføring var overbevisende. Kontrakten ble undertegnet høsten 1986, og gjennom det neste tiåret kom nye EMI-utgivelser fra orkesteret på rekke og rad.

Plateomslaget til den første Tsjaikovskij-utgivelsen på Chandos Records fra 1984.

De første plateinnspillingene

På 1950-tallet gjorde Oslo-Filharmonien et stort antall plateinnspillinger, stort sett for amerikanske platemerker. Bare for selskapet RCA Victor spilte orkesteret inn rundt 100 verker, og de jobbet også med blant andre His Master’s Voice og Mercury. 


En del av innspillingene var av det såkalte standardrepertoaret innenfor klassisk musikk, men orkesteret spilte også inn en god del nyere amerikansk musikk. Mens Odd Grüner-Hegge og Øivin Fjeldstad dirigerte klassikerne, tok gjestedirigenter seg av den amerikanske delen.


En dirigent som ofte besøkte Oslo på denne tiden, var italiensk-amerikanske Alfredo Antonini. Han var til daglig musikksjef i TV-selskapet CBS, og omtales her i Aftenposten i juni 1957:


"Alfredo Antonini … ble en ildsjel for Filharmoniske etter sine erfaringer i Oslo. Det teller så visst ikke lite at en mann i hans stilling benytter enhver anledning til å fremheve Oslo-musikernes kjapphet og dyktighet i omgang med ukjent moderne tonekunst. Han har gjentatte ganger betrodd meg at han i Amerika ikke kjenner noe orkester som kan arbeide like fort og godt med ny musikk."


På den tiden ble innspillingene regnet som noe bortimot en privatsak for musikerne, og orkesteret førte ikke noen systematisk oversikt over hva som ble spilt inn. Med innspillinger etter "vanlig arbeidstid" kunne en musikers arbeidsdag derfor vare fra morgenen til midnatt. 


Arne Novang, cellist i orkesteret fra 1945, siteres i et av orkesterets jubileumsskrifter om det første tiåret med innspillinger:  «Du vet, det å være musiker i Norge på den tiden var ikke en jobb forbundet hverken med status eller høy lønn. Vi hadde rett og slett ikke råd til å si nei.»

Et plateomslag fra 1950-tallet, Brahms' første symfoni.
En av Oslo-Filharmoniens utgivelser fra 1950-tallet.