Vasily Petrenko trekker fullt hus

Vasily Petrenko dirigerte Oslo-Filharmonien for første gang i desember 2009, med Edward Elgars fiolinkonsert og Sergej Prokofjevs Symfoni nr. 5 på programmet. Slik beskrev Aftenpostens anmelder sin opplevelse:


"… Petrenko distanserer alle andre tolkninger jeg har hørt av Femte symfoni nesten brutalt. Selv lyriske og eteriske partier holdes i et lidenskapelig formgrep jeg knapt har opplevd maken til."


Petrenko vakte begeistring også blant musikerne: Da tiden snart kom for å finne en ny sjefdirigent, seilte han opp som favoritt, og i februar 2011 kom nyheten: Vasily Petrenko skulle ta over som sjefdirigent fra høsten 2013.


Interessen var enorm da Petrenko bare noen dager senere, 19. februar, stilte til ekstrakonsert med orkesteret, blant annet med Pjotr Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 på programmet:


"Trengselen kunne knapt vært større om Vinmonopolet hadde annonsert opphørssalg. - Det er visst ennå noen som håper å komme inn, lød det tørt fra en av de mange som måtte snu i foajeen mens en mengde konsertgjengere knuffet og presset i håp om å lirke seg inn til de siste ledige plassene i Oslo Konserthus," skrev Aftenposten dagen etter.


Siden han tiltrådte som sjefdirigent, har Vasily Petrenko ledet Oslo-Filharmonien på en rekke turneer i inn- og utland, i tillegg til et utall flotte konserter i Oslo Konserthus. Orkester og dirigent har sammen spilt inn flere kritikerroste album, ikke minst en serie med Aleksandr Skrjabins musikk.


Gjennom disse årene har Petrenko befestet sin posisjon som en av de ledende dirigentene i sin generasjon internasjonalt. I 2017 mottok han prisen som «Artist of the Year» under den prestisjetunge Gramophone Awards, og i 2018 gjorde han sin debut med Berlin-filharmonien.


Se den omtalte konserten fra 2011 med Tsjaikovskijs femte symfoni:

Jukka-Pekka Saraste som sjefdirigent

Jukka-Pekka Saraste var 27 år gammel da han dirigerte Oslo-Filharmonien for første gang, på Freiakonserten i september 1983. Komponist Johan Kvandal ga ham et godt skussmål i sin anmeldelse i Aftenposten:


"Den unge dirigenten holdt utmerkede tempi, fremfor alt ikke for hurtig i første sats, og han viste seg å ha betydelig sans for musikkens karakter og egenart. Det var som helhet en frisk og klar oppførelse som slo godt an og skapte stemning i salen."


I august 1985 var han tilbake for å dirigere Mussorgskij, Mozart og Sibelius. VGs Jarle Sørå skrev i sin anmeldelse:


"Festen startet med Pohjolas datter, hvor den finske dirigenten Jukka-Pekka Saraste beviste at han har Sibelius i blodet. Spesielt musikkens urkraft og grovmeislede arkitektur kom maktfullt til sin rett."


Og i et intervju i Dagbladet under tittelen "Finsk verdensnavn med taktstokk" siteres han slik om orkesterets rivende utvikling under Mariss Jansons:


"Norge trenger en sjefdirigent, og det har dere fått. Oslo Filharmoniske Orkester er nå ett av verdens ledende, og de gir bare mer og mer."


Jukka-Pekka Saraste ble sjefdirigent for Finsk Radios Symfoniorkester i 1987 og i Toronto Symfoniorkester i 1994. Etter mange travle år med lite tid til gjestedirigering, ble det i 2001 et hjertelig gjensyn mellom ham, orkesteret og publikum i Oslo. Fra da av ble det igjen jevnlige besøk.


Fem år senere var det Jukka-Pekka Sarastes tur til å være Oslo-Filharmoniens sjefdirigent, fra sesongen 2006-07. Valget skapte interesse og entusiasme både hjemme og ute. Tilbud om turnékonserter strømmet på, fra både utenlandske og norske arrangører. Slik skildret VGs anmelder Tori Skrede en konsert i september 2007:


"Da "Ildfuglen" av Stravinsky tonet ut onsdag kveld, var alle forventninger innfridd. For en klang! For en dynamikk, for en makt ned i det svakeste piano pianissimo! For et orkester Saraste har i sin hule hånd; det er alltid like imponerende å se på når han strekker ut armen og nærmest drar til seg en supertett, ferdigformet klang fra en gruppe på over hundre individer."


Saraste har opp gjennom årene jevnlig fått ros for sin kunstneriske dybde og integritet. Gjennom hele karrieren har han banet vei for både eldre og nyere nordisk musikk på det internasjonale repertoaret, samtidig som han er ledende dirigent innenfor de store europeiske orkestertradisjonene.


Jukka-Pekka Sarastes konserter med Gustav Mahlers symfonier ble regnet som begivenheter. Og i 2013 fikk han Musikkritikerprisen for sin avskjedskonsert med Oslo-Filharmonien og Mahlers Symfoni nr. 2. Kritikerlaget begrunnet tildelingen slik:


"Gjennom de siste syv årene har Saraste gitt oss mange store musikkopplevelser. Denne maikvelden fikk vi nok en auditiv demonstrasjon av hvordan han klarer å løfte orkesteret opp på et nivå man nesten ikke tror er mulig. I Mahlers 2. symfoni medvirker også sangere, både solister og kor, og på en mesterlig måte fikk han dem til å gli inn som en helt naturlig del av det totale klangbildet."


Jukka-Pekka Saraste ble utnevnt til æresdirigent for Oslo-Filharmonien i 2013, og har jevnlig dirigert orkesteret siden. I mars 2020 kommer han tilbake for å lede jubileumssesongens versjon av Mahlers tredje symfoni.


Her kan du se Jukka-Pekka Saraste lede Oslo-Filharmonien i Jean Sibelius' Symfoni nr. 5:

Mariss tar bladet fra munnen

Sent på høsten 1984 kom en kronikkserie helt utenom det vanlige på trykk i Aftenposten. I fire artikler, som hver dekte en av avisens ikke-tabloide helsider, delte Oslo-Filharmoniens sjefdirigent Mariss Jansons sine ideer med norske lesere under overskriften «Kunstens problemer i Norge».


På dette tidspunktet var det ni år siden hans første oppdrag i Oslo og fem år siden han tok over som sjefdirigent. Slik innleder han sin første artikkel:


"Jeg tenkte lenge på om jeg hadde moralsk rett til å skrive denne artikkelen. Jeg var i tvil om leserne ville forstå meg rett, om det ikke villle skapt en mening om at her kommer denne Jansons, en utlending, og kritiserer et annet land, og påtvinger oss sine tanker.


Men hver gang jeg stilte meg selv dette spørsmålet, svarte jeg på det: Jeg kritiserer jo ikke, jeg ønker bare å uttrukke mine iakttagelser og ønsker, jeg tvinger dem ikke på noen."


Etter å ha understreket kunstens store betydning i sin første artikkel, går han i sin andre konkret inn på hvilke områder han mener Norge burde prioritere kunsten og ikke minst musikken høyere. Etter et avsnitt om orkestermusikernes lave lønninger, dveler han ved sitt forhold til orkesteret han leder:


"Ja, jeg bryr meg om mine musikere fordi jeg er glad i dem og de fortjener det. Jeg er rede til å gjøre alt som er mulig for deres velferd. Dessuten er det min plikt som sjefdirigent. Slik enhver far bryr seg om sin familie bør også enhver leder tenke på de mennesker han arbeider sammen med."


Mariss Jansons’ uttalelser om ledelse var noe av det som skapte blest om kronikkserien, og interessen for orkester og dirigent den førte til i næringslivet, banet vei for senere sponsoravtaler.


Et annet tema som vakte oppsikt var Jansons’ syn på den manglende talentsatsingen i Norge. Han forslår en spesialskole for barn som fra 7 til 17 års alder skal få den best mulige musikkutdannelsen. Talentutvikling var et kontroversielt tema, noe artikkelforfatteren åpenbart hadde fått merke:


"Da jeg første gang foreslo denne idéen, fikk jeg høre uttalelser om at dette ville være umulig i Norge, at det ville privilegere en gruppe barn og at dette står i motsetning til de prinsipper som landet følger. (…)


Men i kunst, og jeg tenker ikke bare på kunst, er det umulig å behandle alle likt! Den ene har talent for en ting, en annen for noe annet. Og det at en person beskjeftiger seg med det han har anlegg for, betyr da ikke at han er privilegert eller nedvurderer en annens verdi og rettigheter."


Om ikke alle ideene i serien fikk umiddelbart gjennomslag, skapte de mye diskusjon og oppmerksomhet rundt Oslo-Filharmoniens dirigent. Med sin blanding av hengivenhet og ærlighet overfor norsk kultur inntok Mariss Jansons en tydelig plass i den norske offentligheten. Og han avsluttet serien håpefullt:


"Norge har alle forutsetninger for å heve kulturens og kunstens nivå og skape sine egne tradisjoner …"

60-årsjubileum med ny sjef

26. september 1979 feiret Oslo-Filharmonien 60 år med festkonsert i Oslo Konserthus. Orkesterets navn ble nå endret fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo Filharmoniske Orkester, og som ved 50-årsjubileet i 1969 kunne en ny sjefdirigent innsettes, denne gang 36 år gamle Mariss Jansons.


Jansons hadde dirigert orkesteret for første gang i 1975, og møtet gjorde et uutslettelig inntrykk på både dirigent og orkester (se egen artikkel). Det ble tidlig klart at forgjengeren Okko Kamu ikke ønsket å være sjefdirigent lengre enn de fire årene som var avtalt, og Jansons ble et soleklart førstevalg som arvtager.


I jubileumsårboken fra 1994 beskriver Jansons sitt førsteinntrykk og hvordan det ble bekreftet:


«Fra første stund i 1975 har jeg kjent dere som et helstøpt profesjonelt ensemble, med egen identitet og klanglig egenart, med meget høy arbeidsmoral og disiplin, med ærlig hengivenhet, engasjement og ærbødighet overfor oppgavene, uten spor av arroganse, overfladiskhet eller rutinetenkning.»


I anledning festkonserten i 1979 ble Mariss Jansons intervjuet av NRK. På spørsmålet om hva som er en kunstnerisk leders oppgave, gir han svar som peker fremover mot det unike forholdet han skulle få til orkesteret i årene som fulgte:


«Den kunstneriske lederen er ansvarlig for orkesterets nivå. Han må tenke mye på orkesteret, og arbeide for orkesteret og ikke for seg selv. En kunsterisk leders første plikt er alltid å tenke på orkesteret … som sitt eget barn. Og det er et stort ansvar.»


Han satte også tydelig ord på en av sine viktigste hjertesaker:


«Vi har bare ett problem: Orkesteret er for lite. Vi må kjempe hardt, slik at vi kan bli på samme størrelse som et europeisk stororkester. Sverige, Danmark og Finland – alle har de store orkestre, så hvorfor kan ikke Norge? Det er en prestisjesak, og vi må alle tenke på det.»


I denne kampen ble det gjort betydelige fremskritt i årene som fulgte.

Oslo Filharmoniske Orkester med Mariss Jansons høsten 1979.

Okko Kamu som sjefdirigent

Okko Kamu var 29 år gammel da han tok over som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien høsten 1975.


Etter å ha begynt musikkarrieren som fiolinist, begynte han å dirigere opera hjemme i Helsinki og i Stockholm og ble sjefdirigent for Finsk Radiosymfoniorkester i 1971. I 1969 gikk han til topps i Herbert von Karajan-konkurransen, en stor internasjonal dirigentkonkurranse.


Helt fra begynnelsen var det klart at perioden som sjefdirigent skulle vare i fire år, så da han i 1979 overlot sin stilling til Mariss Jansons, skjedde det helt uten dramatikk. I løpet av disse årene rakk han å bli en populær skikkelse både i orkesteret og i Oslos musikkliv.


Særlig rundt avskjedskonserten ble det tydelig at Okko Kamu hadde varmet mange musikkhjerter. Slik ble avskjedskonserten omtalt i Morgenbladet:


«Ikke minst i inneværende sesong har Kamu stått i spissen for en rekke minneverdige oppførelser, og det er bare å beklage at landet mister en stor musikkpersonlighet som ved sin dyktighet og sin arbeidskapasitet har satt seg i respekt både hos musikerne og hos publikum.»


«I sin tid som selskapets faste kunstneriske leder har denne finske dynamo bragt orkesteret opp på et formidabelt nivå − ikke minst i betraktning av filharmonikernes beskjedne antall,» skrev Jarle Søra i VG ved samme anledning.


Mona Levin bemerker i innledningen til sitt avskjedsintervju i Aftenposten:


«I de fire årene som er gått, har Okko Kamu blitt et så kjent og kjært innslag i vårt musikkliv, at det blir rart å være ham foruten.»


Kamu selv forklarer i intervjuet at han har tenkt å koble av for en stund:


«Om åtte måneder sender jeg sjelen til total vask og rens. Først skal jeg forsøke å ikke gjøre noen ting. Så skal jeg holde meg åpen for fremtiden.»


Fremtiden skulle blant annet inneholde stillinger i Birmingham, København, Lausanne og hjemme i Finland. Og en rekke oppdrag som gjestedirigent i Oslo-Filharmonien.

Det første møtet med Mariss

I september 1975 kom den 32-årige dirigenten Mariss Jansons for første gang til Oslo. Han var født i Riga og sønnen til Arvid Jansons (1914−1984), en internasjonalt anerkjent dirigent med et godt og langvarig forhold til Oslo-Filharmonien. Det var han som først gjorde orkesteret oppmerksom på at sønnen var en lovende dirigent.


Mariss Jansons’ første engasjement med Oslo-Filharmonien strakk seg over tre uker, med forskjellige programmer. Den første uka spilte orkesteret blant annet Sergej Prokofjevs Romeo og Julie-musikk, og fra første note kunne musikerne merke at det var noe spesielt med den unge gjesten.


Kontrabassist Svein Haugen forteller om det første møtet:


"Det var veldig spesielt. Det var noe med kroppsspråket hans, hvor tydelig han var i slagene og i musikken generelt. Det ble raskt et godt samsvar mellom det vi gjorde og det han gjorde. Presisjonen i orkesteret ble mye bedre allerede fra første prøve.


Han viste også formidable detaljkunnskaper i sine instruksjoner, for eksempel når det gjaldt intonasjon og å bygge opp akkorder. Vi kjente jo allerede faren som en veldig grundig dirigent, og Mariss videreførte på mange måter den samme skolen i sitt arbeid."


Uka etter Jansons’ besøk kom Oslo-Filharmoniens nyslåtte sjefdirigent Okku Kamu til byen for sin første konsertuke med orkesteret. Kamu gjorde et svært godt inntrykk og ble populær både i orkesteret og blant publikum. Men han hadde signalisert tydelig på forhånd at det ikke var aktuelt å bli lenger enn fire år, uansett hvordan samarbeidet gikk.


Året etter kom Mariss Jansons tilbake for å dirigere orkesteret igjen, og de gode erfaringene fra det første møte ble bekreftet. Samtalene gikk stadig om Jansons som en mulig etterfølger til Kamu, og det endte med at orkesterets fiolinist Reidar Hjelde, som snakket flytende russisk, tok en telefon direkte til Jansons. Han fikk bekreftet at interessen i høyeste grad var gjensidig.


Dermed var det duket for en god del finurlig diplomati for å avklare premissene ikke bare med dirigenten, men med sovjetrussiske myndigheter. Og i september 1979 kunne Mariss Jansons tiltre som sjefdirigent ved Oslo-Filharmoniens 60-årsjubileum. Det ble begynnelsen på et helt unikt samarbeid.

Miltiades Caridis som sjefdirigent

Miltiades Caridis ble født i Gdansk i 1923 og vokste opp i Dresden med gresk far og tysk mor. Etter studier i Athen og Wien jobbet han ved ulike tyske operahus, fra 1959 som kapellmester ved Köln-operaen. På 1960-tallet ledet han også det ungarske eksilorkesteret Philharmonica Hungarica, og det var med dette orkesteret han dirigerte sin første konsert i Oslo i Folketeateret høsten 1963.


To år senere dirigerte han Oslo-Filharmonien for første gang, og han kom tilbake både i 1967 og 1968. Han begynte sitt engasjement som dirigent og kunstnerisk leder i 1969, etter at Øivin Fjeldstad hadde gjort det klart at han ville gå av. I et telefonintervju gjengitt i Aftenposten 11. januar 1969 i anledning ansettelsen, forteller han blant annet om sine forberedelser til sjefdirigentjobben:


"Jeg vet at orkesteret er godt. Jeg lærte musikerne å kjenne under de tre konserter jeg ledet nu i november og desember. Og jeg vet også at min oppgave blir krevende og interessant. Nye marker skal pløyes, og det kan forhåpentlig bli til fordel for musikklivet i Norge at det kommer en fremmed som meg i ledelsen − en som ser hele situasjonen utenfra og med uhildede øyne.


Det første jeg nu har gjort, er å be om å få tilsendt Filharmonisk Selskaps generalprogrammer for de siste ti år. Det er retningslinjene som interesserer meg. Når jeg grundig har satt meg inn i repertoaret gjennom de siste ti år, vil jeg kunne se hvor det er lønnsomt eller påkrevet å sette kreftene inn."


Miltiades Caridis’ første konsert som sjefdirigent var 50-årsjubileet i september 1969, og først på programmet stod Béla Bartóks Konsert for orkester. Året etter ble 25-årsminnet for Bartóks død markert med to ukers konserter utelukkende med musikk av komponisten.


Caridis’ arbeid med å utvide orkesterets repertoar var kanskje det viktigste avtrykket han satte etter seg i Oslo. Slik oppsummeres det i en minneartikkel ved hans død i 1998, skrevet av Marit Gaasland på vegne av Oslo-Filharmonien:


"Oslos publikum fikk gjennom Miltiades Caridis en betydelig utvidet opplevelsesverden. Han presenterte en rekke komponister som til da var lite eller ikke fremført i Oslo – som for eksempel Henze, Ligeti, Poulenc, Milhaud,  Janácek, Walton og ikke minst Bartók, som var hans erklærte favoritt.


Av de mer etablerte komponistene bød han på en rekke førstegangs fremførelser – som Mahlers Symfoni nr. 3, Bruckners Symfoni nr. 8, Strauss’ En alpesymfoni, Sjostakovitsj’ Symfoni nr. 14 som nylig var blitt urfremført.


Med Caridis’ operabakgrunn var det naturlig at vokalmusikken lå hans hjerte nær, og vi tror at mange, både blant musikere og publikum vil huske med spesiell glede hans mange og store fremførelser innenfor denne kategorien."


Caridis var også svært opptatt av ny musikk og gikk raskt i bresjen for norske komponister, både yngre og etablerte. I 1972 ble han sammen med Oslo-Filharmonien tildelt den første "klassiske" Spellemannprisen i kategorien "årets seriøse plate" for en innspilling av Fartein Valens musikk.


Miltiades Caridis var enormt språkmektig og lærte seg perfekt norsk i løpet av sin tid i Oslo, selv om han ikke bosatte seg i Norge. Han gikk i 1975 videre til stillingen som musikkdirektør i Duisburg, men kom flere ganger tilbake til Oslo-Filharmonien som gjestedirigent. I 1981 mottok han Béla Bartók-medaljen for sitt arbeid med å fremme Bartóks musikk.

Øivin Fjeldstad som sjefdirigent

Øivin Fjeldstad (1903−1983) spilte sine første konserter med Oslo-Filharmonien (den gang Filharmonisk Selskaps Orkester) allerede som 17-åring i 1921, som vikar i fiolingruppa. To år senere ble han fast ansatt.


Fjeldstad ble etter hvert en av hovedstadens sentrale fiolinister: Han ble snart konsertmester i «Radioorkesteret» i NRK og tredje konsertmester i Filharmonien. Og som fiolinpedagog og orkesterleder på Musikkonservatoriet utdannet han neste generasjon av orkestermusikere.


Øivin Fjeldstad debuterte som dirigent med Oslo-Filharmonien i 1931 og ledet enkelte konserter utover 1930-tallet. Men det var først etter å ha studert hos den berømte dirigenten Clemens Krauss i Berlin i 1939 at dirigeringen fikk førsteprioritet.


Etter krigen fikk Fjeldstad stadig nye oppgaver. I 1946 ble han ansatt som sjefdirigent i NRK, og på 1950-tallet dirigerte han mye opera. I 1956 ledet han en berømt innspilling av Wagners Götterdämmerung sammen med blant andre Kirsten Flagstad, og i 1958 ble han sjefdirigent ved Den Norske Opera.


Da Odd Grüner-Hegge sluttet som sjefdirigent for Filharmonien og stillingen ble utlyst, kom det 96 søknader på stillingen fra 21 land. Øivin Fjeldstad var eneste norske søker, men han var til gjengjeld en merittert og populær dirigent i orkesteret. Han og Herbert Blomstedt (se egen artikkel) delte stillingen fra 1962 til 1968, deretter fortsatte Fjeldstad alene til han gikk av i 1970.


Utover 1970-tallet fortsatte Øivin Fjeldstad å bidra både som gjestedirigent i Oslo-Filharmonien og i utenlandske orkestre, og som leder for Cæciliaforeningen og Vestfold Symfoniorkester. I 1977 ledet han åpningskonserten i Oslo Konserthus. Fjeldstads rike bidrag til norsk og internasjonalt musikkliv oppsummeres slik i Norsk biografisk leksikon:


«Fjeldstads utrettelige innsats i norsk musikkliv, herunder også hans arbeid med lett musikk, opera, ny musikk, amatører og formidling, ble lagt merke til og verdsatt, og han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1960. Han fikk også utenlandske utmerkelser, bl.a. høye svenske, nederlandske og belgiske ordener, og 1952 fikk han Arnold Schönberg-prisen for innsatsen for ny musikk.»

Herbert Blomstedt som sjefdirigent

Herbert Blomstedt hadde nylig fylt 35 år var og allerede en anerkjent dirigent da han tok over som sjefdirigent sammen med Øivin Fjeldstad høsten 1962. 


På 1950-tallet hadde Blomstedt vunnet en stor dirigentkonkurranse i Salzburg og studert hos noen av tidens største dirigentstjerner, blant andre Leonard Bernstein. Fra 1954 til 1962 var han sjefdirigent for Norrköpings Symfoniorkester.


Nesten 60 år etter at han begynte som sjefdirigent er Herbert Blomstedt en av Oslo-Filharmoniens aller kjæreste gjestedirigenter. Om en søker på navnet hans på orkesterets nettside, kommer det mange treff på dagens orkestermusikere, som gjerne nevner Blomstedts konserter blant høydepunktene i orkesterlivet i sine biografier.


Også på 1960-tallet var Blomstedt et populært innslag i norsk musikkliv. Slik blir han omtalt av artikkelforfatteren i sitt avskjedsintervju i Dagbladet 28. mars 1968:


«For norsk musikkliv er det en like stor tragedie at Herbert Blomstedt er blitt sjef for Danmarks Radios Symfoniorkester nå − som det var da Johan Svendsen ble sjef for Det Kongelige Kapel i Kongens By for 90 år siden. Han har vært et uunnværlig og livgivende icitament i disse seks årene, og filharmonikerne blir ikke alene om å savne ham, selv om de kommer til å føle det mest.»


Og Herbert Blomstedt uttrykte seg tilsvarende varmt om orkesteret i samme intervju:


«Jeg skulle ønske jeg kunne ta hele orkesteret med meg til København. Jeg er veldig glad i det, dets dyktighet, dets freidige og positive gå-på-innstilling … Det er et mirakel at orkesteret arbeider som det gjør, underbemannet og uten et hjem.»


Blomstedt henviste til den pågående kampen for et nytt konserthus i Oslo som en viktig grunn til at han sluttet som sjefdirigent. Han var tilbake som gjestedirigent tidlig på 1970-tallet, deretter skulle det gå nesten 20 år før neste besøk i 1992, da han dirigerte Gustav Mahlers Symfoni nr. 9.


Slik ble konserten skildret av fiolinist Arne Monn-Iversen, som hadde jobbet i orkesteret siden 1953:


«Responsen på Blomstedt var enorm. Vi hadde alltid den største respekt for ham, men likevel ble dette en helt spesiell uke. Han krevet Mahlers original-strøk, noe vi i utgangspunktet ikke var så glade for fordi vi måtte kaste om på alt vi hadde innarbeidet. Motstanden fortok seg raskt, og prøvetiden var fantastisk. 


Vi trengte dypere og dypere inn i stoffet, og følte oss besjelet. Konsertkvelden var alle "på tuppa" av konsentrasjon. Mahlers strøk skapte, akkurat som de var ment, en opprevet stemning. Den kvelden ble jeg klar over at Mahler var et geni − og Blomstedt også!»


De siste årene har Herbert Blomstedt jevnlig dirigert Oslo-Filharmonien. Høsten 2018 var han gjest i Orkestersofaen, der han i samtale med NRKs Mari Lunnan fortalte mange historier fra sin tid i Oslo på 1960-tallet.  

Odd Grüner-Hegge som sjefdirigent

Odd Grüner Hegge ble født i Kristiania i 1899 som den yngste av fire brødre, og begynte tidlig å spille piano. Som seksåring ble Odd med på konsert der han fikk oppleve selveste Edvard Grieg i aksjon. Etterpå erklærte han at han ville bli komponist.


Moren skrev brev til den berømte komponisten, og bare et halvt år før Griegs død fikk lille Odd møte både ham og kona Nina. Møtet må ha vært en trivelig opplevelse både for gutten og gubben, for Odd ikke bare spilte for Grieg, han fikk også sitte på fanget hans etterpå.


Etter besøket skrev Edvard Grieg til Odds mor Olga og uttrykte stor tro på guttens talent. Samtidig advarte han mot at pianospillet skulle ta fullstendig overhånd, og formante moren til å gi ham tid til å leke med kameratene sine. Grieg hadde nok sett noen eksempler på det motsatte i løpet av livet …


Komposisjon skulle ikke bli Odd Grüner-Hegge hovedbeskjeftigelse i voksen alder. Det ble det til gjengjeld for en av hans lekekamerater i barndommen, Ludvig Irgens Jensen. Men det var som komponist han debuterte i 1917, med seg selv på piano og broren Finn på fiolin.


Året etter debuterte han som pianist. Begge debutene fikk mye positiv oppmerksomhet og gode anmeldelser der han ble forespeilet en stor fremtid som pianist. Likevel fortsatte han å studere både komposisjon og direksjon i sine studieår i utlandet, og til slutt var det dirigeringen som "vant".


I 1927 debuterte han med Oslo-Filharmonien som dirigent med blant annet Christian Sindings Symfoni nr. 3 på programmet. Anmeldelsene etterpå var overstrømmende positive, blant annet skrev komponisten David Monrad Johansen: "Grüner-Hegge fulgte komponistens tankegang med en varme, en myndighet og tillike en intimitet, som virker frapperende."


I 1931 ble han ansatt som Filharmonisk Selskaps Orkesters sjefdirigent i delt stilling med Olav Kielland. Etter diverse diskusjoner om holdning til repertoar fikk Kielland hele stillingen i 1933, og Grüner-Hegge ble ikke informert om hva som skjedde. En heftig avisdebatt fulgte.


Heldigvis endte ikke episoden med vondt blod mellom Grüner-Hegge og orkesteret, og han dirigerte det jevnlig i årene frem til krigen. Han jobbet disse årene som kapellmester ved Nationaltheatret og var også gjestedirigent hos orkestre i utlandet, ikke minst Berlin-filharmonien, der han fikk gode anmeldelser.


Da Olav Kielland avslo å fortsette som sjefdirigent etter krigen, var Grüner-Hegge et naturlig valg til å ta over. Han fortsatte i stillingen frem til 1961, en rik vekstperiode for orkesteret. Han urfremførte en rekke nye norske verk, ledet orkesteret på noen av de første plateinnspillingene og var respektert og avholdt for sine store kunnskaper.


Fra 1961−1969 var han sjef ved Den Norske Opera. Han var også aktiv i en rekke andre verv i musikklivet, blant annet i TONO og i Norsk Komponistforening. Han døde i Oslo i 1973.

Olav Kielland som sjefdirigent

Olav Kielland vokste opp i Trondheim og begynte tidlig med musikk. Faren var arkitekt og Olav begynte på arkitektstudier selv, men som 20-åring avbrøt han studiene og reiste til Leipzig, der han studerte komposisjon, direksjon og som utøver på piano og fagott.


Allerede to år etter avreisen til Leipzig dirigerte han sin første konsert med Filharmonisk Selskaps Orkester i Kristiania. Og fra 1925 var han kapellmester ved Stora Teatern i Göteborg, der han blant annet gjorde stor suksess med å sette opp operaer av Carl Nielsen og Richard Wagner.


I 1931 prøvde både Operaen i Stockholm og Filharmonisk Selskap i Oslo å lokke til seg Kielland som kunstnerisk leder. Oslo-orkesteret "vant", men styreskifte i selskapet førte til visse komplikasjoner, og han ble ikke formelt ansatt før i 1933. Først delte han stillingen med Odd Grüner-Hegge, men i årene fra 1933 til 1945 var han orkesterets sjefdirigent alene.


Både som komponist og dirigent var Kielland en tilhenger av den såkalte nasjonale linjen i norsk musikk, og norsk folkemusikk ble en sentral inspirasjon for hans egne verk. Komponister som Eivind Groven, Geirr Tveitt, Bjarne Brustad og Sparre Olsen var noen av komponistene han dirigerte gjentatte ganger i årene som sjefdirigent.


Som dirigent ble han tidlig anerkjent internasjonalt, som da han debuterte i Paris i 1926. I 1939 fikk han tilbud om å dirigere New York-filharmonien på halvårsbasis, men krigsutbruddet satte en stopper for planene. I 1941 flyttet han isteden til Bø i Telemark, der han ble boende livet ut.


I begynnelsen av krigen satt Olav Kielland i et musikalsk råd som var nedsatt av okkupasjonsmyndighetene, sammen med blant andre Geirr Tveitt. Etter krigen ble han derfor midlertidig suspendert. Han ble snart frikjent, men det ble likevel demonstrasjoner ved Aulaen da han skulle dirigere igjen i september 1945. Tross støtte fra selskapet valgte han å trekke seg som sjefdirigent.


Kiellands tendens til å havne i konfliktenes sentrum hadde nok også en del med temperament å gjøre. Han var kjent for å være krevende å jobbe med for musikerne i orkesteret. 


At Olav Kielland var en usedvanlig musikalsk begavelse er det derimot få grunner til å tvile på. Og han fikk en rik innflytelse på musikklivet både i Norge og internasjonalt; som kunstnerisk leder i Trondheim, Bergen og Reykjavik, og som gjestedirigent i en rekke land.

Issay Dobrowen som sjefdirigent

Da russiskfødte Issay Dobrowen tok over som orkesterets sjefdirigent i 1927, var han ennå bare 33 år, men hadde allerede en svært innholdsrik musikalsk løpebane bak seg.


Allerede som fireåring gjorde han sin første opptreden på piano i hjembyen Nizjnij Novgorod. Han fullførte tidlig studier i pianospill og komposisjon i Moskva. Etter opphold i Wien og Paris etablerte han seg i Moskva og ble dirigent for Bolsjoiteatret.


Dobrowens omgangskrets hadde historiske dimensjoner: Han skrev musikk for teateret til den legendariske regissøren Konstantin Stanislavskij. Forfatteren Maksim Gorkij var en av han nære venner fra hjembyen. På besøk hos Gorkij møtte han også Vladimir Lenin, og spilte Lenins favorittsonate, Beethovens Appasionata, for ham.


Etter årene i Moskva arbeidet han i noen år som dirigent i Dresden og Berlin og begynte å bli et kjent navn da han kom til Oslo. Issay Dobrowens første konsert med orkesteret 12. september 1927 ble svært godt mottatt i avisene. Morgenpostens anmelder gjorde seg store forhåpninger for fremtiden:


"Han gjorde orkestermassen til en dirrende nerve og hans rubato-tempo satte nyt liv i den ofte stereotype musik og danserytme. Her høstet russeren og kunstneren Dobrowen sin store seier. Og vi er glad for det, for vi tar det som et tegn og et løfte på, at han vil komme som utsending fra det store slaviske riket og rulle op for os den ukjente verden, der lufter ut litt av den lumre central-europeiske musik-atmosfære som truer med å kvæle nye impulser …"


Orkesteret og publikum tok like varmt imot Dobrowen som anmelderne. I årene som fulgte spilte orkesteret med ham mye ny musikk, men han løftet også interessen for den "gamle" musikken, den som ble skrevet før Beethovens tid. Den hadde ikke vært særlig mye spilt i Oslo før Dobrowen kom.


Dobrowen ble stadig mer etterspurt som dirigent også i Storbritannia og USA, fra 1930 ble han sjefdirigent for San Francisco Symfoniorkester. Det ble en del kollisjoner i kalenderen etter hvert, og etter en konflikt med styret sluttet Dobrowen som sjefdirigent året etter.


Han forsatte å være en populær gjestedirigent, og ble etter hvert innvilget norsk statsborgerskap, godt hjulpet av sin gode venn Fridtjof Nansen. På grunn av sin jødiske bakgrunn måtte han imidlertid flykte til Sverige under krigen. Han døde i Oslo i 1953.