Den første sommerkonserten i Holmenkollen

19. juni 1983 ble den første av Oslo-Filharmoniens Sommerkonserter i Holmenkollen arrangert med Mariss Jansons som dirigent. Det ble begynnelsen på en populær tradisjon som fortsatte til innpå 2000-tallet.


NRKs Stein-Roger Bull hadde lansert ideen om en slik konsert allerede tidlig på 1970-tallet, men først i 1983 var tiden moden: Året før ble det arrangert Ski-VM i Oslo (der Oddvar Brå brakk staven), og Holmenkollanlegget hadde vært gjennom en stor oppgradering.


Etter Ski-VM kom Skiforeningen på banen og tok på seg å være arrangør. «Det økonomiske løft ville vært altfor stort for NRK alene, men med hjelp av Skiforeningens organisasjonsapparat er det blitt mulig å utvide idrettsarenaen til konsertsal i friluft,» sa Stein-Roger Bull i Aftenposten før konserten, der han var hovedansvarlig for innhold og regi.


Planene skapte store forventninger. VG skriver:


«En kjempeplattform på 440 kvadratmeter bygges nå på Besserudtjernet i Holmenkollen. Plattformen i unnarennet er åstedet for en stor kulturell begivenhet søndag 19. juni. Da spiller Filharmonisk Selskaps orkester norsk musikk derfra og konserten skal overføres i TV til store deler av Europa.»


Arrangementet innebar fra første stund internasjonale ambisjoner. Tanken var at Holmenkoll-konsertene skulle være Norges svar på de Nyttårskonsertene i Wien. Med hoppbakken og den vakre naturen som medspillere gi norgesreklame av beste merke.


Etter Eurovisjons-fanfaren og introduksjonsmusikk fra Griegs Symfoni i c-moll kunne programleder Knut Bjørnsen ønske publikum velkommen. I alt åtte land sendte konserten, som i tillegg til musikk, strålende sol og musikere med mørke solbriller bød på ballett koreografert av Kjersti Alveberg.


Det første programmet bestod utelukkende av norsk musikk: Etter en orkesterversjon av Christian Sindings Frühlingsrauschen fulgte Peer Gynt-musikk av Grieg, Johan Svensdsens Fiolinromanse med Arve Tellefsen som solist, Ketil Hvoslefs bestillingsverk Air og musikk av Geirr Tveitt og Johan Halvorsen.


På den tredje konserten i 1985 begynte en tradisjon som skulle holde seg lenge: Konserten ble avsluttet med Johan Halvorsens Bojarenes inntogsmarsj. De tonene er nok for mange noen av de sterkeste minnene som sitter igjen fra Holmenkoll-konsertene.

60-årsjubileum med ny sjef

26. september 1979 feiret Oslo-Filharmonien 60 år med festkonsert i Oslo Konserthus. Orkesterets navn ble nå endret fra Filharmonisk Selskaps Orkester til Oslo Filharmoniske Orkester, og som ved 50-årsjubileet i 1969 kunne en ny sjefdirigent innsettes, denne gang 36 år gamle Mariss Jansons.


Jansons hadde dirigert orkesteret for første gang i 1975, og møtet gjorde et uutslettelig inntrykk på både dirigent og orkester (se egen artikkel). Det ble tidlig klart at forgjengeren Okko Kamu ikke ønsket å være sjefdirigent lengre enn de fire årene som var avtalt, og Jansons ble et soleklart førstevalg som arvtager.


I jubileumsårboken fra 1994 beskriver Jansons sitt førsteinntrykk og hvordan det ble bekreftet:


«Fra første stund i 1975 har jeg kjent dere som et helstøpt profesjonelt ensemble, med egen identitet og klanglig egenart, med meget høy arbeidsmoral og disiplin, med ærlig hengivenhet, engasjement og ærbødighet overfor oppgavene, uten spor av arroganse, overfladiskhet eller rutinetenkning.»


I anledning festkonserten i 1979 ble Mariss Jansons intervjuet av NRK. På spørsmålet om hva som er en kunstnerisk leders oppgave, gir han svar som peker fremover mot det unike forholdet han skulle få til orkesteret i årene som fulgte:


«Den kunstneriske lederen er ansvarlig for orkesterets nivå. Han må tenke mye på orkesteret, og arbeide for orkesteret og ikke for seg selv. En kunsterisk leders første plikt er alltid å tenke på orkesteret … som sitt eget barn. Og det er et stort ansvar.»


Han satte også tydelig ord på en av sine viktigste hjertesaker:


«Vi har bare ett problem: Orkesteret er for lite. Vi må kjempe hardt, slik at vi kan bli på samme størrelse som et europeisk stororkester. Sverige, Danmark og Finland – alle har de store orkestre, så hvorfor kan ikke Norge? Det er en prestisjesak, og vi må alle tenke på det.»


I denne kampen ble det gjort betydelige fremskritt i årene som fulgte.

Oslo Filharmoniske Orkester med Mariss Jansons høsten 1979.

Oslo Konserthus åpnes

I 1972 begynte utgravningene til det som skulle bli Oslo Konserthus i Vestre Vika. Oppstarten betydde at mange tiårs diskusjon om hvor huset skulle ligge, kunne legges død. Og at et skikkelig konserthus endelig skulle bygges i Oslo, nesten 120 år etter fiolinlegenden Ole Bulls innsamlingskonserter til formålet.


Heller ikke byggeperioden skulle forløpe fri for konflikter. Byggesummen ble i 1964 beregnet til 64 millioner, men este gradvis til 258 millioner, noe som selvsagt førte til heftige diskusjoner om finansieringen. Og Filharmonien fikk ingen representanter i Byggekomitéen, noe som skapte friksjon rundt oppfølgingen av orkesterets behov i det nye bygget.


Byggeprosessen støtte på sine egne utfordringer. Og når åpningsdagen endelig nærmet seg, brøt det ut strid om programmet på åpningskonserten. Skulle det hovedsakelig bestå av ny norsk musikk eller etablerte klassikere? Etter en hard konflikt med Norsk Komponistforening aksepterte orkesteret det første alternativet.


På formiddagen 22. mars 1977 ble den offisielle åpningen holdt med konserthusets styreformann Brynjulf Bull som hovedtaler. "Vi kommer sent, og vi kommer dyrt − men vi kommer, Deres Majestet!" slo Bull fast. Og han fortsatte: "Vi er ikke blitt fattigere, men rikere på å bruke så mange penger på ett bygg. Eftertiden vil takke oss for det."


På kvelden samme dag holdt Oslo-Filharmonien selve åpningskonserten for en sal fylt med celebre gjester med hele kongefamilien i spissen. Sjefdirigent Okko Kamu dirigerte før pause Klaus Egges Symfoni nr. 2 og to vinnerverk fra en komponistkonkurranse i anledning åpningen: "Opening" av Oddvar S. Kvam og "čSv" av John Persen. Etter pause ledet tidligere sjefdirigent Øivin Fjeldstad orkesteret i Johan Svendsens Symfoni nr. 2.


Åpningsprogrammet for Konserthuset fortsatte hver kveld gjennom uka, og aktiviteten i huset forble høy også i fortsettelsen. I innvielsesåret fikk alle husstander i Oslo tilsendt folderen Kom og hør hvordan vi har fått det, en stor informasjonssatsning for sin tid.

I løpet av et halvt år var det solgt 120.000 billetter til arrangementer i huset, og i løpet av to år nådde tallet på besøkere 400.000. Det skulle bli mange og lange diskusjoner om både akustikk og andre forhold i årene som fulgte. Men det kan vanskelig bestrides at huset ble en publikumssuksess.

Ny start for orkesteret

Det siste året av verdenskrigen, det som kunne ha vært konsertsesongen 1944/45, holdt ikke orkesteret noen konserter. Allerede den foregående sesongen var av ulike grunner svært problematisk, og fra mai 1944 gikk myndighetene med på å innstille driften inntil videre.


22. mai 1945 ble det første styremøtet etter krigen avholdt, med Johs. Berg-Hansen som styreleder. Den første oppgaven til styret ble å rydde i orkesterets rekker; fjerne musikere som hadde samarbeidet med myndighetene under krigen og erstatte dem med nye. Ni musikere ble fjernet fra sine stillinger.


Én var det unødvendig å fjerne: den tyskfødte fløytisten Rolf Schüttauf, som før krigen hadde figurert både som solist og komponist i konsertprogrammene. Under krigen ble han en hatet medlem av det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo. Han ble skutt av Hjemmefronten i 1944.


8., 10. og 11. juni deltok orkesteret ved Nationaltheatrets festforestillinger, og 12. juni var det endelig klart for orkesterets første egne festkonserter. Også disse fant sted i Nationaltheatret, og både kong Haakon, kronprins Olav og kronprinsesse Märtha var til stede.


Orkesterets nye sjefdirigent Odd Grüner-Hegge dirigerte, og på programmet stod Johan Svendsens symfoni nr. 2, utdrag av Edvard Griegs Peer Gynt-musikk, Passacaglia av Ludvig Irgens Jensen og Norsk rapsodi nr. 1 av Johan Halvorsen.


10. september åpnet orkesterets første konsertsesong etter krigen med den første av 49 planlagte konserter. Publikum var sulteforet på musikk og fylte konsertsalen på konsert etter konsert. Og komponister både i Norge og i andre land hadde samlet opp rikelig ny musikk til programmene.


Høsten 1945 var "Den norske musikkuken" en stor begivenhet. Her fikk norske komponister presentere noe av den musikken publikum hadde gått glipp av under krigen. Symfonier av komponister som Klaus Egge, Harald Sæverud og Ludvig Irgens Jensen ble spilt for første gang.


Nye komponistnavn fra utlandet slapp også til: 13. september 1945 stod musikk av engelske Benjamin Britten på programmet for første gang, Les Illumainations for sangsolist og orkester. Våren 1946 hørtes Sjostakovitsj’ femte symfoni og Prokofjevs Peter og ulven for første gang i Norge.


Edvard Grieg fyller 100 – midt under krigen

Edvard Grieg (1843−1907) var i sin tid leder for Musikforeningen av 1871, en av Oslo-Filharmoniens viktigste forløpere. Ved stiftelsen i 1919 var han, et drøyt tiår etter sin død, fremdeles en nasjonalskatt. Han mest berømte orkesterverk, pianokonserten i a-moll, ble spilt på orkesterets aller første konsert.


Det første runde Grieg-året kom i 1932, 25-årsmarkeringen for komponistens død. Den planlagte minnekonserten i begynnelsen av september måtte avlyses på grunn av store økonomiske vanskeligheter for orkesteret. Heldigvis ble orkesteret reddet og konserten ble avholdt 26. september, med både kongen, dronningen og komponistens 86 år gamle enke Nina Grieg i salen.


"Gud skje lov og takk for at vi nu er blitt spart for den skam det vilde være, hvis Norge hadde vært nødt til å la dagen gå upåaktet hen," skrev Arne van Erpekum Sem i en kommentar etter konserten, der orkesteret blant annet spilte Holbergsuiten og pianokonserten.


Det neste store Grieg-året, 100-årsmarkeringen for hans fødsel i 1943, bød på vel så store utfordringer som pengemangel. Midt under krigen var konsertvirksomhet et betent område og Oslo-Filharmonien sto ved flere anledninger midt i konfliktlinjene.


Publikum forholdt seg etter hvert svært forskjellig til konserter i regi av den tyskkontrollerte kringkastingen og til såkalte "frie konserter" som kulturinstitusjonene arrangerte selv. De førstnevnte gikk for tomme lokaler, men de frie konsertene trakk godt med publikum.


Det ble derfor helt avgjørende for Grieg-jubileet i 1943 at jubileumskonsertene, etter en del frem og tilbake, ble holdt i Oslo-Filharmoniens egen regi. Til sammen ble det holdt fem konserter fra 7. til 12. juni, og publikum strømmet til. 

Norges komponisthøvding feirer 80 år

Christian Sinding fylte 80 år vinteren 1936, og var på dette tidspunkt Norges mest berømte og mest feirede komponist. Og han hadde vært hjertelig til stede gjennom orkesterets første år: han holdt tale under åpningskonserten i 1919, musikken hans ble flittig spilt, og 70-årsdagen hans i 1926 ble like ettertrykkelig feiret som 80-årsdagen.


Under jubileumskonserten 11. mars 1936 var både kong Haakon og kronprinsparet til stede i salen. Talen for jubilanten ble holdt av stortingspresidet C.J. Hambro, og ga Sinding en stor laurbærkrans i gave fra det norske folk. Universitetets Aula var stappfull av folk, og det hang blomsteroppsatser og kranser langs veggene.


Christian Sinding hadde en litt rufsete start på karrieren, men slo gjennom som komponist i hjemlandet i 1885. Noen år senere fikk han også et gjennombrudd i Leipzig. Og med pianostykket Frühlingsrauschen fra 1897 ble han verdensberømt. De neste tiårene hadde han høy status som komponist internasjonalt, særlig i Tyskland, og ble nasjonalhelt i Norge. Fra 1924 fikk han Grotten som æresbolig.


Christian Sindings ry skulle få en brå nedtur på tampen av livet. Han ble syk og dement i sine siste år, og hans store popularitet gjorde ham attraktiv for de tyske myndighetene under krigen. Åtte uker før sin død i 1941 ble han innmeldt i Nasjonal Samling. Det er ikke godt å si hva han selv la i dette. Uansett førte det til at musikken hans forsvant fra konsertprogrammene etter krigen. Norges største komponisthelt ble henvist til glemmeboken i lang tid, og har aldri helt kommet ut av den.

Den første friluftskonserten

I august 1922 åpnet orkesteret sin fjerde konsertsesong med en sensasjon: sesongens første konsert skulle skje i friluft, nærmere bestemt på St. Hanshaugen. Og dermed kunne publikumstallet sprenge rammene for hva et konserthus kunne romme: Hele 15.000 billetter ble solgt!


I avisene jublet kritikerne at konserter nå kunne ta opp kampen med fotball når det gjaldt publikumstiltrekning. «Det glædeligste ved det hele er at de brede Lag og Ungdom fra alle Hjem er trukket med ind i al den Musik der som en Malstrøm hvirvler rundt Selskapet» stod det i Ørebladet.


På plassen foran scenen stod publikum tett i tett og hørte musikken godt. Men med slike folkemasser ble mangelen på lydforsterkning et betydelig problem: til de mange publikummerne som stod lenger unna nådde musikken rett og slett ikke nådde frem.


Heldigvis kunne de fremmøtte glede seg over en helt spesiell stemning denne høstdagen:


«Et halvt Tusen kulørte Lamper lyste fantastisk op mellom Parkens vakre Løvverk, og istedefor det evindelige Silregn hvelvet der seg over Byen en Stjernehimmel saa strålende skjøn som vi knapt har set den i Høst. Poplene stod ranke i den vindstille Aften, og de kulørte Lamper speilet seg i blanke Dammer.»


Allerede lørdagen etter ble det satt opp en ny utendørskonsert, og denne ble både musikken og utformingen av scenen lagt spesielt til rette for at musikken skulle nå ut til flere. Været var ikke like strålende, men 6.000 møtte frem denne gangen også.


Det skulle bli flere slike friluftskonserter i årene som fulgte, bare de to første årene ble det holdt ni slike konserter med til sammen 60.000 tilhørere. 

Den første konserten

Opprettelsen av et eget symfoniorkester i byen som enn så lenge het Kristiania og var hovedstad i et ungt kongerike, var en stor begivenhet, på høyde med åpningen av Nationaltheatret 20 år tidligere. Blant de prominente gjestene i Gamle Logen var Kong Haakon VII og Dronning Maud.


Det må ha vært noen som trakk et lettelsens sukk da «Ja, vi elsker» runget som første nummer under åpningskonserten til orkesteret, som den gang het Filharmonisk Selskaps Orkester. Kanskje falt det noen tårer også. For det hadde ikke vært noen enkel sak å få orkesteret på beina, og flere forløpere hadde bukket under for manglende finansiering.


Den viktigste nøkkelpersonen i prosessen var skipsrederen A.F. Klaveness. I 1918 donerte han 500.000 kroner til opprettelsen av et symfoniorkester, og i februar 1919 ledet han møtet der Filharmonisk Selskap ble opprettet. I løpet av det neste halvåret ble nærmere 60 musikere og ikke mindre enn tre sjefdirigenter engasjert.


Det var finske Georg Schnéevoigt som ledet orkesteret på åpningskonserten, mens programmet var helnorsk. Etter nasjonalsangen spilte orkesteret Johan Svendsens Festpolonaise, Edvard Griegs klaverkonsert i a-moll og Christian Sindings Symfoni nr. 1.


Christian Sinding (1856−1941) var tidens store norske komponiststjerne, og var høyt anerkjent internasjonalt. Også han var til stede i Logens Store Sal denne kvelden, og i sin tale etter konserten omtalte han opprettelsen av orkesteret som «et mirakel».