Filharmonisk Selskaps tre første tiår var rimelig harmoniske musikalsk sett, men økonomisk var de stormfulle. De neste tiårene ble noe bedre, men det var likevel en viktig brikke som falt på plass da Filharmonisk Selskaps Venner ble stiftet i januar 1952.
På stiftelsesdagen 7. januar hadde foreningen 211 medlemmer. Året etter hadde tallet steget til 411, og foreningen hadde medlemmer både utenbys og utenlands. På 1990-tallet steg medlemstallet til over 2000, de siste året har det ligget rundt 1000.
Venneforeningens første styreleder var Nicolai A. Andresen, barnebarn av Filharmoniens stifter A. F. Klaveness, og han virket helt frem til 1998.
Venneforeningen ble raskt en betydelig økonomisk støttespiller, allerede samme år støttet foreningen orkesterets landsdelsturné til Nord-Norge. Utover 1950- og 1960-tallet var Ungdomskonsertene i Aulaen et annet viktig tiltak som foreningen støttet.
Siden oppstarten har foreningen også vært med på å finansiere en rekke andre tiltak som har vært med på å heve orkesterets omdømme: På 1950- og 1960-tallet støttet de engasjementer av av dirigenter og solister som ellers ville vært for dyre for orkesteret.
På 1980-tallet bidro de både til turneer og innspillinger med Mariss Jansons. De har blant annet bidratt til innkjøp av instrumenter, til akustikkutbedring av Oslo Konserthus, til videreutdanning av musikere og til nye konsertantrekk – noe de også gjør i forbindelse med jubileumssesongen.
Penger er én ting – venneforeningens rolle som ambassadører og heiagjeng har også vært svært viktig. Foreningens uttalte formål er å yte økonomisk støtte og øke forståelsen for orkesterets kulturelle betydning. Deres bidrag til å spre denne forståelsen er like viktig i dag som noen gang.
De første tiårene var preget av økonomiske opp- og ikke minst nedturer for orkesteret. I 1932 kom en av de største nedturene da støtten både fra kommune og stat ble kraftig redusert. Musikerne måtte godta lønnsreduksjon for å redde videre drift – og det var ikke første gangen.
Til tross for redusert lønn økte antallet konserter de følgende sesongene. I 1934 skulle det heldigvis komme en aktør på banen som la et mer stabilt grunnlag for orkesterdriften: NRK, som hadde blitt etablert året før.
De første regulære radiosendingene i Norge starte i 1925 i regi av det private Kringkastingsselskapet. Norsk rikskringkasting ble stiftet 1. juli 1933 og hadde fra starten 90 ansatte. De sendte i begynnelsen radio fra kl 10.00 til 22.45 med en pause mellom kl. 15.00 og 17.00.
Det var med andre ord mange timer radio som skulle fylles hver uke, og god plass til musikk. Oslo-Filharmonien inngikk kontrakt med NRK som fast radioorkester, med plikt til 20 prøvetimer og 17 konserttimer per uke, som kombinert med den øvrige orkesterdriften utgjorde et hardt program.
Om kontrakten med NRK reddet orkesteret fra økonomisk undergang, dempet den store tilgangen til musikk på radio noe av konsertinteressen hos publikum. Konsertbesøket gikk i hvert fall nedover etter at radiosendingene begynte.
Men på lang sikt var det neppe negativt at orkestermusikk var å høre på radio. Lyttere langt unna hovedstaden fikk et nært forhold til musikken, og orkestermusikk fikk nok et langt bredere nedslagsfelt enn tidligere.
Filharmonisk Selskaps Kor (i dag Oslo Filharmoniske Kor) debuterte på scenen i januar 1921, med Luigi Cherubinis Requiem på programmet og José Eibenschütz som dirigent. Koret talte 70 medlemmer, og fikk god omtale i avisene etter konserten.
I begynnelsen bestod koret i stor grad av elever av byens mange sangelever. Det medførte at det ble stor gjennomtrekk av medlemmer, for mange falt fra etter utdannelsen. Ikke lenge etter oppstarten var det derfor fare for å måtte legge det ned.
Det var på dette tidspunktet koret ble stiftet som egen forening. I spissen for etableringen stod ingeniøren H.A. Hemsen, en viktig drivkraft for koret de første årene som også var foreningens formann i mange år.
Ved korets tiårsjubileum kunne Hemsen oppsummere korets konsertvirksomhet, og det tyder på stor aktivitet: De hadde opptrådt 124 ganger med 29 forskjelllige verk. Beethovens niende symfoni hadde de sunget hele 28 ganger, og toppet dermed listen over korets mest fremførte verk.
Høyt på den listen stod også norsk musikk: Olav Trygvason av Edvard Grieg, Voluspå av David Monrad Johansen og Heimferd av Ludvig Irgens Jensen.
Det vanskeligste verket de hadde vært med på var ifølge korformannen Arnold Schönbergs Gurre-lieder, som han skildret slik: «Ingen forsto det, koret sang i øst og orkesteret spilte i vest.»
Også selve tiårsjubileet bød på skikkelige utfordringer; da satte nemlig orkesteret og koret opp Arthur Honeggers store oratorium Kong David.