Til Asia med norsk musikk

Oslo-Filharmonien har vært på en rekke turneer i Asia siden den første Japan-turneen i 1988. Den hittil siste fant sted våren 2017 og gikk til Kina og Taiwan.


Sjefdirigent Vasily Petrenko ledet alle de til sammen fire konsertene i Hong Kong og Taiwan, og Truls Mørk var med som solist på samtlige konserter, to ganger med Dmitrij Sjostakovitsj’ Cellokonsert nr. 1 og to ganger med Edward Elgars Cellokonsert.


Slik skildret direktør Ingrid Røynesdal turneen i et reisebrev på ofo.no:


"Hong Kong Arts Festival er en stor begivenhet som går over fem uker. Byen er tapetsert med skilt og plakater, i en by-estetikk som nok i våre øyne oppleves som litt kaotisk. Men de mange annonsene og bildene av nettopp Oslo Philharmonic Orchestra, over mange uker, er uansett enestående reklame for hjembyen vår og for norsk kulturliv. (…)


Sibelius’ musikk har også i mange år vært et viktig repertoar for orkestret. Og nettopp det at vi tar med oss skandinavisk musikk settes ekstra pris på her borte: Både Geirr Tveitt (Hardingtonar) og Edvard Grieg er med, i tillegg til Sibelius 2. symfoni.


Landene her borte er på en måte ”yngre nasjoner” når det kommer til klassisk musikk. Men desto mer vitale. ”Her i Asia er det de unge som går aller mest på klassiske konserter”, fortalte en av arrangørene. Og det å høre Griegs musikk over høytalerne idet vi ankom det enorme hotellet i Taipei i går kveld, var unektelig spesielt.


Etter to konserter for til sammen nesten 4000 mennesker, og bokstavelig talt en hylende begeistring, er to konserter i Taipei neste stopp. Nærmere 20 journalister stod klare på pressekonferansen vår i går rett etter ankomsten i Taiwan."


Les hele reisebrevet: Langt fra "lost in translation"


Her kan du se hele turnéprogrammet: Oslo-Filharmonien på Asia-turné


Her kan du se Oslo-Filharmonien spille fra Sibelius’ Symfoni nr. 2 i National Concert Hall i Taipei:

Nye turnémål i sikte

Gjennom de første tiårene av sin historie holdt Oslo-Filharmonien bare noen ytterst få konserter utenfor Norges grenser. Etter noen store landsdelskonserter på 1950-tallet dro orkesteret på sin første Europa-turné i 1962, og på 1970-tallet på sine første turneer til USA.


På 1980-tallet var det duket for et helt annet aktivitetsnivå enn tidligere. Mariss Jansons hadde inntatt sjefdirigentstillingen med klare visjoner for hvordan Oslo-Filharmonien skulle oppnå internasjonal anerkjennelse, og sammen med plateinnspillingene var turneer et sentralt verktøy.


Når et symfoniorkester regnes som et "ubeskrevet blad" i en av de store musikknasjonene, står ikke dørene umiddelbart åpne til de største og viktigste konsertarenaene. Oslo-Filharmoniens Englands-turné i 1982 var sånn sett å regne som en slags eksamen som kunne gi nye muligheter.


Heldigvis bestod orkesteret prøven med glans, og når de kom tilbake på ny turné høsten 1984, var både konsertscener og det øvrige opplegget rundt orkesteret kraftig oppgradert. Og de  hadde med seg et ess i ermet: det rykende ferske Tsjaikovskij-albumet på Chandos Records.


Turnéstarten i Middlesbrough ble spesiell: Ved prøvestart mottok de nyheten om at Arvid Jansons, Mariss’ far og en kjær dirigent for orkesteret, hadde gått bort tidligere på dagen − i Manchester. Etter ett minutts stillhet gjennomførte de like fullt både prøve og turnéstart for 1300 tilhørere.


3. desember kunne de avslutte turneen i Londons Barbican Hall. London-pressen fulgte opp med overstrømmende kritikker og turneen ble oppsummert som et triumftog i norsk presse. Og etterklangen fra turneen varte året ut: Kong Olav V nevnte turneen som et eksempel på at det hadde vært "et storartet år for norske musikere" i sin nyttårstale det året.


Året etter gikk turen til Vest-Tyskland, Sveits og Østerrike. Denne gangen var den viktigste destinasjonen Wien og Oslo-Filharmoniens første opptreden i Musikverein; Wien-filharmonien og Nyttårskonsertens hjem og verdens mest prestisjefylte konsertarena for klassisk musikk.


Fra forhåndsdekningen i Aftenposten:


"Turneen gjennom syv tyske byer, deriblant Frankfurt, Mannheim og Essen, har vært en suksess, med gjennomgående glimrende kritikker, fulle hus og sterk publikumsrespons.


− Men Wien blir den store prøven, sier Mariss Jansons til Aftenposten.


− Ingen by har et slikt forhold til musikk som Wien og knapt noen konsertsal et så kyndig og kritisk publikum. Der kan man oppleve at publikummere følger konserten med sine egne partiturer i fanget.


Filharmoniens voksende internasjonale ry er løpt foran orkestret til Wien, og konserten er for lengst utsolgt til siste plass.


− Jeg føler et enormt ansvar for å presentere orkestret i Wien og er svært spent, sier Mariss Jansons."


Både publikum og kritikere ga dirigenten og orkestret en svært varm mottakelse. Slik beskrev kveldens konsertmester Terje Tønnessen opplevelsen, ifølge Aftenpostens utsendte journalist:


"Fantastisk fra ende til annen … Dette er et eventyr av en sal, og de har et eventyrlig publikum. Hva de kan om musikk! Vi kjente oss i familie med publikum. Publikum var en likeverdig partner.  Det grep meg mest."


Utenlandsturneer ble i løpet av 1980-tallet en årlig begivenhet for Oslo-Filharmonien. I de kommende årene stod nye erobringer for tur; USA-turné i 1987 og orkesterets første turné til Japan i 1988 − der de ble møtt med like stor begeistring som i Vesten.


Da orkesterbussen kjørte gjennom London under England-turneen i 1984, satt Mariss Jansons i buss med orkestermusikerne. Da de passerte Royal Albert Hall snudde han seg og ropte: "Der skal vi spille en gang!" og ble møtt med munter vantro av musikerne. Tre år senere entret de scenen i Londons storstue for første gang − og langt fra den siste.

Fra en konsert i Musikverein i Wien.

De første USA-turneene

Våren 1974 reiste Oslo-Filharmonien for første gang over Atlanteren for å turnere i USA. Turneen varte nesten en måned, med hele 24 konserter langs Vestkysten. Pianisten Jens Harald Bratlie var med som solist, og rumensk-israelske Mendi Rodan dirigerte konsertene.


Presseomtalen var langt bredere da orkesteret igjen skulle til USA i 1978, denne gangen til Østkysten. Nok en gang brukte de en måned fra den første konserten i Miami, via en rekke byer i Florida, Alabama, Sør- og Nord-Carolina, videre til Kennedy Center i Washington D.C. og til den store finalen i Carnegie Hall i New York.


At orkesterets daværende sjefdirigent Okko Kamu skulle lede konsertene var en selvfølge, men det vakte reaksjoner at den svenske pianisten Staffan Scheja som skulle være solist i Griegs a-mollkonsert. Arve Tellefsen var riktignok også med som fiolinsolist i Maurice Ravels Tzigane.


Det falt heller ikke i god jord hos alle at ingen av de 24 konsertene skulle inneholde ny norsk musikk skrevet etter Grieg. VGs kommentator Jarle Sørå formulerte seg slik: «Filharmonisk Selskap har bestemt seg for å svikte norsk nåtidsmusikk totalt under sine USA-konserter.»


Filharmoniens direktør Alv Rasmussen forklarte premissene for turneen i et oppslag i VG, med referanse til samarbeidet med orkesterets managementbyrå CAMI:


«De ønsket − skal vi kalle det −en skandinavisk profil på programmet. Griegs a-moll var en selvfølge … Deres gjenytelse var da at de skulle ta alle omkostninger med turneen, legge alle praktiske forhold til rette på en topp-profesjonell måte. (…) 


Vi måtte gå med på det. Uten deres økonomiske og praktiske støtte ville turnetilbudet kostet oss et beløp så svimlende at vi ikke kunne klare å dekke det. (…) 


Vi gjør ikke dette for å få en ferietur i USA. For et orkester av denne størrelse er det nødvendig å få luft under vingene i blant. Det er inspirerende å se andre forhold, prøve seg i andre konserthus og for nye tilhørere.»

Turnéprogram fra USA-turneen i 1974

Konsert på Akropolis i Athen

9. juni 1965 reiste Oslo-Filharmonien med fly fra Fornebu på sin lengste utenlandsreise til dags dato: på turné til Hellas. Orkesteret var blitt invitert til å åpne Festspillene i Athen 1. juli, med konsert i Herodes Atticus-teatret på Akropolis.


Økonomisk var prosjektet et stort løft. Det ble beregnet at turneen ville koste 140 000 kroner, og honoraret fra festivalen var 85 000. Men invitasjonen skapte stor entusiasme, og mulighetene for god norgesreklame åpnet dørene til offentlig finansiering av de siste 55 000.


Det var uvant for musikerne å spille i friluft i et så stort amfi som i Athen, men akustikken var god for de rundt 5 000 tilhørerne. De fikk høre et variert program ledet av sjefdirigent Øivin Fjeldstad: Griegs klaverkonsert med Robert Riefling som solist, Beethovens åttende symfoni og en symfoni av den nylig avdøde greske komponisten Manoli Kalomiris.


De greske anmeldelsene av konserten var svært positive, særlig roste anmelderne dirigentens innsats i Kalomiris’ symfoni. Også norske journalister var med og kunne formidle noe av stemningen hjemover. Veronica Reff skrev følgende i Aftenposten:


«Aldri før har Filharmonisk Selskaps orkester fått en så stormende mottagelse som her i Athen. Aldri har de levert et så presist og glitrende spill som ved åpningen av Athen-festivalen i går aftes … Det var noe ganske enestående og vi som var med, satt der på marmorhårde benker uten ryggstø og nesten knakk av i ryggen, men vi satt der med Norge i våre hjerter. Det var like gjevt som en olympisk gullmedalje.»


Dagen etter ledet orkesterets andre sjefdirigent Herbert Blomstedt en ny konsert, der greske Rita Bouboulidis var solist i Beethovens klaverkonsert nr. 2. Orkesteret spilte også musikk av Arne Nordheim (Canzona per orchestra), Harald Sæverud (Sinfonia Dolorosa) og Carl Nielsen (Sinfonia espansiva).


Den tredje og siste konserten på turneen fant sted i Volos, også det i et gammelt amfiteater. Orkesteret spilte Egil Hovlands Symfoni nr. 2 og musikk av Grieg, Weber og Brahms for et stort og entusiastisk publikum.

Fra utendørskonserten i Athen 1. juli 1965.

Den første Europa-turneen

Oslo-Filharmoniens første Europa-turné i november 1962 var ambisiøst lagt opp. I løpet av 16 dager holdt orkesteret konsert i hele tolv byer: Hamburg, Hameln, Heerlen, Hagen, Bonn, Amsterdam, Haag, Frankfurt, Berlin, Hildesheim, Kiel og København.


Publikum og presse hjemme i Norge fulgte spent med på responsen i utlandet, ikke minst fra anerkjente musikkbyer som Hamburg, Berlin og Bonn. Konsertanmeldelsene var svært positive i alle disse byene, og turneen ble oppfattet som et oppsving for Oslos renommé som musikkby.


Å oppleve musikk-Europas anerkjennelse som et orkester på høyt internasjonalt nivå var en ny og hyggelig opplevelse for musikerne. «Vi visste ikke hvor gode vi var før vi leste om det i utenlandske aviser!» sa en av musikerne som var med på turneen.


De to nyslåtte sjefdirigentene Herbert Blomstedt og Øivin Fjeldstad delte på dirigentoppgavene. To solister var også med på reisen: Aase Nordmo Løvberg, som sang Grieg og Wagner, og pianisten Robert Riefling, som spilte Griegs klaverkonsert eller Beethovens klaverkonsert nr. 3.


Alle konsertene begynte med nyere norsk musikk; Bjarne Brustads Symfoni nr. 2, Harald Sæveruds «Galdreslåtten» og/eller Fartein Valens «Kirkegården ved havet». Den siste delen av konsertprogrammet var en symfoni av Johannes Brahms, Ludwig van Beethoven eller Johan Svendsen.


En del av responsen på turneen gikk på at orkesteret stod for en egenartet, nordlig klang som skilte seg markant fra den mellomeuropeiske. Turneen resulterte i en rekke innbydelser til nye mulige reisemål. Det skulle likevel gå tre år til neste utenlandsturné, denne gangen til Hellas.


(Musikersitatet er gjengitt i Oslo-Filharmoniens jubileumsskrift til 75-årsjubileet i 1994.)

De store landsdelsturneene

Våren 1951 begynte en aktiv periode Oslo-Filharmonien virkelig skulle styrke sin posisjon langt utenfor Oslos bygrenser. Konserten i Sandefjord 29. april var den første av sju konserter på orkesterets Sørlandsturné det året, som fortsatte med konserter i Sarpsborg, Tønsberg, Skien, Arendal, Kristiansand og Stavanger.


Etter overstrømmende avisomtaler og 12.000 konsertbesøkende, søkte orkester seg året etter enda lenger bort fra sitt kjernepublikum: I juli 1952 la de ut på Nord-Norge-turné med tolv konserter på ti dager. Første konsert fant sted så langt sør som Steinkjer, og Alta var turneens nordligste punkt.På den konserten kom det folk helt fra Vardø, en reise på over 50 mil.


VGs medarbeider Arne Østvedt var med på turen og skildret blant annet konserten i Kabelvåg kirke slik:


«Alt som kunne krype og gå hadde funnet veien dit. Antrekket var det ikke så nøye med – gudskjelov for det. Det var kunstopplevelsen de søkte – og de fikk den i fullt monn. Storparten av de 1 000 menneskene som søkte til Kabelvåg kirke den kvelden, har neppe hørt en symfonikonsert før i sitt liv. For dem var vel verk som Bach-Weiners Toccata i C-dur og Tsjaikovskis femte symfoni førstegangsbekjentskap. At det ble et møte for livet, behøver ingen være i tvil om.»


Disse landsdelsturneene ble etter hvert kjent som «musikalske misjonsferder» og i 1953 gikk turen til Vestlandet. 12. og 14. juni spilte orkesteret under Festspillene i Bergen, deretter i Florø, Volda, Ålesund, Kristiansund og Molde.


Den tilsvarende turneen i 1954 ble lagt til mars og april, og ble kalt «Opplandsturneen», selv om reiseruten gikk innom både Gjøvik, Lillehammer, Hamar, Tolga, Røros og Elverum. På disse fire turneene rakk orkesteret å spille til sammen 40 konserter med over 35 000 publikummere.


Det økonomiske puslespillet for å få til disse turneene omfattet midler fra både Staten, Oslo Kommune og de ulike kommunene som fikk besøk av orkesteret. Dessuten spilte musikerne med mindre kompensasjon enn de egentlig hadde krav på. Etter 1954-turneen var det ikke lenger mulig å få på plass alle disse brikkene, og det ble slutt på  turnevirksomheten for en tid.

Orkesteret får en varm mottakelse på en av sine landsdelsturneer.

Den første utenlandsturneen

Vinteren 1927 dro orkesteret utenlands for første gang − til Sverige og Stockholm med Georg Schnéevoigt som dirigent. På programmet stod først og fremst symfonier som skulle vise orkesteret fra sin beste side: Beethovens tredje symfoni, Sibelius’ første, Brahms’ fjerde og Tsjaikovskijs sjette.


Svenske aviser skrev svært positivt om Oslo-Filharmoniens konserter, og understreket hvor positivt det var at fellesskapet mellom de to broderfolkene hadde blitt sterkere i årene etter verdenskrigen. De undret seg bare over at de ikke fikk høre noe norsk musikk …


En rekke medlemmer av den svenske kongefamilien var til stede på den første konserten, og noen av dem fikk med seg begge. En av disse var den 25 år gamle prinsesse Märtha, som bare drøyt to år senere ble Norges kronprinsesse og enda senere Oslo-Filharmoniens høye beskytter.


Prinsesse Märtha sendte en liten hilsen til orkesteret etter konserten: "Hälsa orchesteret och säga att mamma och pappa var ledsne, at de icke kunde komma ikväll!"


Utenlandsturneer forble en sjeldenhet for orkesteret helt frem til 1960-tallet, og ble sett på som en begivenhet også i norsk presse.