W. A. Mozart Sinfonia Concertante for fiolin, bratsj og orkester
Det mest kjente av Mozarts bidrag til sinfonia concertante-sjangeren.
Skrevet av Fred-Olav Vatne
Wolfgang Amadeus Mozart (1756−1791) skrev sin Sinfonia Concertante for fiolin, bratsj og orkester i 1779, mot slutten av eller like etter en lengre Europa-turné. Mozart hadde prøvd å finne en stilling som kunne gi ham større kunstneriske muligheter enn han hadde i hjembyen Salzburg. Det fant han hverken i Paris, Mannheim eller andre av samtidens musikkmetropoler.
På denne tiden eksperimenterte Mozart med sinfonia concertante-formen, en slags hybrid av solokonsert og symfoni han hadde blitt eksponert for på turneen. Formen hadde sine røtter i barokkens concerto grosso og ble videreført i romantikkens dobbel- og trippelkonserter. Verket for bratsj og fiolin er det mest kjente av Mozarts bidrag til sjangeren.
Det er uklart hvem Mozart skrev musikken for, og til hvilken anledning. Verket ble heller ikke publisert før ti år etter komponistens død. Både han og faren Leopold var svært dyktige fiolinister, men Wolfgang hadde på denne tiden brukt stadig mer tid på å spille bratsj. Det er derfor ikke helt utenkelig at musikken ble skrevet for far og sønn Mozart.
Verket begynner med en ambisiøs og stemningsfull innledning med stor spennvidde. Fiolinen og bratsjen smyger seg inn i satsen sammen og fremstår umiddelbart som likeverdige partnere. I den alvorstunge andresatsen veksler fiolin- og bratsjsolisten på å bære temaet i en mer optimistisk retning. Sinfonia concertante avsluttes med en spenstig og munter Presto.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)