Wolfgang Amadeus Mozart Symfoni nr. 39

Wolfgang Amadeus Mozart fullførte sin Symfoni nr. 39 26. juni 1788, som den første av tre symfonier han skrev den sommeren. Komponisten var i store økonomiske vanskeligheter, og en tragedie var like om hjørnet: Datteren Theresia døde tre dager etter at symfonien var ferdig, bare ett år gammel.

Mozarts popularitet hadde dalt betraktelig siden begynnelsen av 1780-årene. Det er mulig at symfoniene ble skrevet til en konsertserie som siden ble avlyst. Det er i det hele tatt uvisst om symfonien ble fremført i Mozarts levetid, og den første beskrivelsen av verket tammer fra en konsert i Hamburg i 1792. Denne beskrivelsen var til gjengjeld overstrømmende positiv.

«Åpningen er så majestetisk at den overrasket selv den kaldeste, mest ufølsomme lytter,» skriver publikummeren Iwan Anderwitsch om opplevelsen. «Den fortsetter [så] glødende, mektig, ubeskrivelig storslagen og rik på ideer, […] at man nesten blir lammet. Denne lammelsen ble faktisk synlig hos ulike kjennere og musikkvenner, og noen innrømmet at de aldri ville ha vært i stand til å tro eller forestille seg at de ville få høre noe slikt så strålende fremført i Hamburg.»

Symfonien begynner med en langsom og høytidelig Adagio-del. Mozarts samtidige Joseph Haydn åpnet ofte sine symfonier på den måten, men Mozart brukte ikke å gjøre det. Den påfølgende Allegro-delen begynner fredelig før orkesteret omsider får fritt utløp for sine krefter.

Den milde og melodiøse andresatsen Andante con moto har en lys grunntone, men også mer ambivalente partier. Tredjesatsen er en frisk og fengende Menuett med forbindelser til østerriksk folkedans. Finale-satsen som avslutter symfonien er fartsfylt og energisk fra start til slutt.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)