Wolfgang Amadeus Mozart Klarinettkonsert i A-dur

Mozart skrev noen av sine mest populære verk i det som skulle bli hans siste leveår, blant annet operaen Tryllefløyten og et ufullført Requiem. Klarinettkonserten var det siste han rakk å skrive ferdig før han døde i desember samme år.

Klarinetten var et nytt instrument på Mozarts tid, og det fantes ikke i hjembyen Salzburg. Hans første opplevelser med instrumentet var på reiser utenlands, og under et opphold i Mannheim i 1777 skrev han begeistret hjem til sin far: «Å, om vi bare hadde klarinetter!»

Etter at Mozart flyttet til Wien, ble han kjent med byens beste klarinettist, Anton Stadler. Vennskapet ble kanskje litt for nært: Mozart lånte ved flere anledninger bort penger til Stadler selv om han ikke hadde nok til å forsørge sin egen familie.

Kunstnerisk sett var imidlertid vennskapet en suksessoppskrift. De neste årene skrev han flere verk med Stadler i tankene, og i 1791 ble han den første betydelige komponisten som skrev en solokonsert for instrumentet. Det vil si, han skrev den egentlig for bassettklarinett, en forlenget klarinettype som Stadler brukte. Konserten ble senere omarbeidet og publisert for «vanlig» klarinett.

Klarinettkonserten kan til tider minne om kammermusikk, mye på grunn av Mozarts nøysomme bruk av orkesteret. Han bruker hverken pauke, trompet eller obo, og sammen med strykerne skaper horn, fløyte og fagott et lyst og mykt bakteppe for den virtuose klarinettstemmen.

Av de tre satsene er andresatsen den mest berømte. I vår tid har det varme og elegante hovedtemaet blant annet nådd nye ører gjennom filmen Mitt Afrika fra 1985.