Pianokonsert nr. 20 er én av bare to pianokonserter i moll av Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) – den andre er nr. 24 i c-moll. Kanskje var det den mørkere grunnstemningen som gjorde at akkurat Pianokonsert nr. 20 beholdt sin popularitet gjennom hele 1800-tallet, også når Mozarts musikk ikke lenger var like populær. Blant annet hadde den unge Ludwig van Beethoven nettopp denne pianokonserten som en av sine absolutte favorittkonserter. Han fremførte den ofte og ble inspirert av den til sine egne verker. Tonearten i Pianokonsert nr. 20 er d-moll – en toneart som skulle komme til å få en helt spesiell plass i Mozarts produksjon. I sitt siste leveår skrev han ikke bare den ikoniske arien til Nattens dronning i Tryllefløyten i d-moll, men også det udødelige Rekviem – som han aldri rakk å fullføre før han døde i 1791.
Pianokonsert nr. 20 åpner med urolige synkoper og samme illevarslende uttrykk som den nevnte arien fra Tryllefløyten. Det er først når pianosolisten kommer inn, etter en lang orkesterinnledning, at karakteren nyanseres noe. I andresatsen er moll byttet ut med dur, og drama tilsynelatende byttet ut med ro i uttrykket. Den sukkersøte melodien pianosolisten presenterer helt uten orkesterakkompagnement er grunnen til at satsen har fått tilnavnet ‘Romanze’. Alt er likevel ikke bare søt musikk og regnbuer. Plutselig bryter det ut en full storm som herjer godt fra seg før solen igjen titter fram og romanze-melodien vender tilbake. Finalesatsen er en fyrrig rondo – en av Mozarts få rondoer i moll. Til slutt snur det likevel til jubel, dur og glede i den sprudlende codaen.
Mozart urfremførte selv Pianokonsert nr. 20 i Wien i 1785.
(Tekst: Thomas Erma Møller)