Wolfgang Amadeus Mozart Symfoni nr. 41

Symfoni nr. 41 fikk tidlig tilnavnet «Jupiter», men ikke av Mozart selv.

Skrevet av Fred-Olav Vatne

Mozart fullførte Symfoni nr. 41 10. august 1788, som den siste av tre symfonier han skrev den sommeren.

Det er ikke sikkert at Symfoni nr. 41 ble fremført i Mozarts levetid. Men den ble uansett ikke liggende uspilt lenge – den blir omtalt som et velkjent verk allerede på slutten av 1790-tallet.

Symfonien fikk tidlig tilnavnet «Jupiter», men ikke av Mozart selv. Trolig var det den tyske fiolinisten og impresarioen Johann Peter Salomon, kjent for sine suksessrike konsertserier i London, som fant på det. Salomon traff nok blink i beskrivelsen av Mozarts storslåtte og kraftfulle symfoni, for navnet har blitt stående.

Den rytmiske og energiske førstesatsen Allegro vivace åpner med tre smell – var det her assosiasjonen til den romerske «tordenguden» Wolfgang Amadeus Mozart Symfoni nr. 41 Jupiter oppstod? I andresatsen Andante cantabile presenterer fiolinene et silkemykt tema med noen skarpe kanter. I tredjesatsens Trio-del leker Mozart med lytterens forventninger; temaets begynnelse høres ut som en avslutning, og omvendt.

Mozarts tre siste symfonier, nr. 39, 40 og 41 er utformet slik at de fremstår som en helhet. Nr. 39 har for eksempel en større og mer storslått innledning enn de to andre, mens nr. 41 har en langt mer spektakulær finale enn de foregående. Fugen som avslutter Mozarts symfoniske produksjon peker både tilbake mot Bach og Händel og fremover mot Beethoven.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)