Det var ikke vanlig at det var den langsomme satsen som ble spilt ‘da capo’ da nye verk ble presentert for publikum på 1700-tallet. Men det var akkurat det som skjedde da Wolfgang Amadeus Mozart (1756−1791) fremførte Pianokonsert nr. 22 for første gang i desember 1785. Urfremføringen fant, underlig nok, sted i pausen av en fremføring av Carl Ditters von Dittersdorfs oratorium Esther. Anledningen var en veldedighetskonsert for å samle inn penger til enker og foreldreløse barn.
Pianokonsert nr. 22 slo umiddelbart godt an. Nok en gang hadde Mozart truffet en nerve i datidens publikum − denne gang med en rolig og drømmende ‘andante’ i melankolske farger og med et særlig vart samspill mellom pianosolisten og treblåserne. For første gang hadde Mozart tatt med klarinetter i instrumentariet i en pianokonsert. Det utnyttet han til fulle ved å løfte treblåserne fram i lydbildet og noen ganger nesten ut av orkesteret som en egen kammergruppe, ikke bare i andresatsen, men også i de livlige yttersatsene.
Et selvsikkert og rytmisk markant motiv setter stemningen for den friske førstesatsen − en sats som er full av ungdommelig liv og som mange har påpekt minner om åpningssatsen i Mozarts aller første symfoni − komponert som 8-åring i 1764. Pianokonserten er imidlertid mer kompleks, raffinert og moden i både temautvikling og klanglig subtilitet.
Finalesatsen har samme klukkende humør som Mozarts komiske operaer, og mange har påpekt likheten mellom denne rondoen og Figaros bryllup, som Mozart komponerte omtrent samtidig med denne pianokonserten. Her har Mozart overført operaens humør og drama til en sjanger han hadde mye av æren for å utvikle og konsolidere, og selvsagt fylle med magiske ‘mozartske’ melodier.
(Tekst: Thomas Erma Møller)