Mozart skrev trolig flere konserter for fagott, men de er gått tapt. Denne ene fagottkonserten som finnes, ble skrevet i 1774. Mozart befinner seg ennå i Salzburg. Han ønsker seg vekk, men musikken tar ingen skade av komponistens mistrivsel.
Konserten, som utforsker instrumentets mange klanglige muligheter, brukes i prøvespill for fagottister over hele verden. Den er sikkert ikke lett å spille, men har likevel noe tilforlatelig ved seg. Den er ikke overdrevent virtuos, og det er et sympatisk samspill mellom solist og orkester. De veksler uten å kives. En ganske gemyttlig dialog.
Temaet introduseres i orkesteret i førstesatsen, og når fagotten overtar det, og også senere når fagotten er i forgrunnen, legger orkesteret seg i bakgrunnen. Når solisten har en kadens mot slutten av satsen, kan vi riktig studere «stemmen» til dette egenartede instrumentet.
Orkesteret introduserer temaet også i andresatsen. Temaet ble funnet på allerede da Mozart var åtte år gammel, og han brukte det igjen i operaen Tryllefløyten ti år senere, i grevinne Almavivas arie "Porgi, Amor". Det er interessant hvordan et tema kan endre uttrykk og karakter gjennom plassering i forskjellige omgivelser og ved små justeringer i instrumentering og tempo.
Sistesatsen har en menuett som hovedtema. Det er stort sett orkesteret som tar seg av den. Fagotten leker litt rundt og finner frem til et sidetema, før vi får hovetemaet i orkesteret igjen. Fagotten fortsetter med sine fabuleringer, men tar til sist fatt i hovedtemaet den også, og solist og orkesteret går sammen ut, i stor fordragelighet.