Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 3

Da symfonien var komponert ferdig, på begynnelsen av året 1804, sto det «Bonaparte» på forsiden av partituret.

Napoleon Bonaparte var et forbilde for Beethoven, en som kjempet for idealene fra den franske revolusjonen. De var jevngamle, og komponisten identifiserte seg i mangt med den franske frihetskjemperen.

Men da Beethoven fikk nyheten om at Napoleon hadde kronet seg selv til keiser av Frankrike, i mai 1804, for han inn på arbeidsværelset og strøk ut dedikasjonen med en så rasende penn at det gikk hull i papiret. Napoleon var altså ikke mer enn en vanlig dødelig, en som nå ville trå menneskenes rettigheter under fot og kun hengi seg til sine egen ambisjoner. En tyrann!

Da Symfoni nr. 3 ble utgitt i 1806, var tittelen endret til «Sinfonia Eroica. Komponert til minnet om en stor mann».

Hvem Beethoven kan ha hatt i tankene her, har ført til forskjellige svar. Napoleon før han forrådte sine idealer? Eller Beethoven selv, før ydmykelsen ved å miste hørselen hadde rammet ham?

Beethoven var tjuefem år gammel da han først merket problemer med hørselen. Han hadde oppsøkt hjelp, prøvd forskjellige kurer, og var ikke blitt bedre. Tvert imot.

Etter råd fra en lege reiste han i 1802 til det lille stedet Heiligenstadt utenfor Wien, for å unngå lyd og støy. Hvilken tilstand han befant seg i, vet vi fordi han skrev et brev, det såkalte Heiligenstadt-testamentet, til sine to brødre. Det var ønsket om å gjøre det gode for sine medmennesker og tanken på sin egen kunst som var grunnen til at han ikke hadde gjort slutt på det hele, skriver han. Han kunne ikke forlate verden før han hadde skrevet den musikken han måtte skrive.

Beethovens tredje symfoni ble påbegynt like etter oppholdet i Heiligenstadt. Den ble først fremført hos en av Beethovens velgjørere i 1804. Den første offentlige fremføringen fant sted 7. april året etter, i Theater an der Wien, huset hvor Stefan Herheim i dag er operasjef og hvor Beethoven var innlosjert som huskomponist i annen etasje for 220 år siden.

Mottagelsen var delt. Noen mente at symfonien var altfor lang og altfor vanskelig. Og lang var den. Mer enn dobbelt så lang som publikum var vant med fra Haydns og Mozarts hånd.

Andre mente at den var den største symfonien som noen gang var skrevet.

I Allegro con brio

Satsen starter med to kraftige akkorder, som overraskende leder til et vennlig tema som vi skal bli godt kjent med. Å variere et tema var Beethovens spesialitet. Uttrykket skifter satsen igjennom. Det veksler mellom det viljesterke, bryske, pågående og det milde, lyriske og danseaktige.

Dere som tror jeg er fiendtlig eller stridbar, en misantrop, dere tar feil. Dere kjenner ikke årsaken til at jeg kan virke slik. Jeg som ble født med en naturlig tilbøyelighet til å være medgjørlig og alltid har ønsket å bidra med store gjerninger. Nå er jeg i ferd med å miste håpet om at det kan bli noen bedring og innser at dette kan være en uhelbredelig sykdom.

II Marcia funebre. Adagio assai

En sørgemarsj. Et begravelsesfølge i langsom bevegelse. Den lengste av de fire satsene. Også her slipper lyset inn, i de skyggefulle omgivelsene. Lysflekker blafrer som minner som ikke kan stenges ute.

Det er umulig for meg å be folk snakke høyere. Rop, for jeg er døv! Jeg kunne umulig innrømme at jeg har mistet den sansen som hos meg hadde vært mer fullkommen enn hos de fleste andre i min profesjon. Jeg må leve som forvist. Hvis jeg nærmer meg mennesker, flammer angsten opp i meg for at tilstanden skal bli oppdaget.

III Scherzo. Allegro vivace – Trio

Her er det tilsynelatende ikke noe tungsinn, men letthet, ynde og lekenhet. Jakthorn lyder i det fjerne, et signal Beethoven ikke kunne høre selv. Men for det indre øret kunne lydbildene skapes.

Gud, du som kjenner min sjel, du vet at menneskekjærlighet og ønsket om å gjøre godt bor her inne. Og når noen en dag leser disse ordene og tenker at de kanskje har gjort meg urett, la dem da finne trøst og se i meg en som, tross alle naturens hindringer, gjorde alt som sto i min makt for å bli akseptert blant verdige kunstnere og menn.

IV Finale. Allegro molto – Poco andante – Presto

O, gi meg én dag med ren glede. Det er så lenge siden gleden klang i mitt hjerte. O, du guddommelige, når skal jeg finne den igjen i naturens og menneskenes tempel? Aldri? Nei, det ville være for vanskelig.

I sistesatsen av Eroica-symfonien har Beethoven hentet temaet fra Prometeus-balletten, skrevet få år tidligere. Prometeus var en av titanene og gud for ilden. Det er temaet som blir behandlet her, gjennom ti variasjoner.

Beethoven-sitatene er fritt gjengitt fra Heiligenstadt-testamentet.