Ludwig van Beethovens (1770–1827) Fiolinkonsert ble spilt for første gang i Wien i 1806. I en tid rystet av Napoleonskrigene begynner musikken med fem forsiktige paukeslag, som et fjernt ekko av krigens larm. Åpningsmotivet går som en rød tråd gjennom hele førstesatsen, som snudde opp-ned på hva en solistkonsert kunne være. Kanskje var det derfor den aldri ble noen stor suksess i Beethovens levetid.
Beethoven møtte og hørte fiolinisten Franz Clement for første gang i 1794, da vidunderbarnet Clement var blitt 14 år gammel. Ti år senere hadde han etablert seg som en fiolinist i europeisk toppklasse. I 1805, på konserten der Beethoven dirigerte urfremførelsen av sin Symfoni nr. 3, var Clement solist i sin selvkomponerte Fiolinkonsert i D-dur.
Franz Clement skrev til sammen seks fiolinkonserter, men var nok fullstendig klar over at Beethoven av et annet kaliber som komponist, og bestilte kort tid etter en ny fiolinkonsert fra ham. Clement var kjent for en utrolig evne til å spille musikken “rett fra bladet”, altså uten å ha sett notene før. Den evnen fikk han god bruk for nå, for Beethoven leverte notene like før urfremførelsen, og Clement rakk knapt å øve.
Fiolinkonserten ble varmt mottatt av publikum, men de første skriftlige omtalene var skeptiske. I de neste tiårene stod verket bare sporadisk på programmet. I 1844 spilte Joseph Joachim - sin tids store vidunderbarn og stjernefiolinist - Beethovens Fiolinkonsert i London med Felix Mendelssohn som dirigent. Nærmest over natten ble verket opphøyd til klassikerstatus.
Joseph Joachim fremførte fiolinkonserten med kadenser (solopartier for fiolinen) han hadde skrevet selv. Siden har mange andre skrevet egne kadenser til konserten. Kveldens solist Veronika Eberle spiller kadenser av komponist Jörg Widmann som er skrevet spesielt for henne, sammen med Kenneth Ryland på kontrabass og Christopher Lane på pauker.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)