Ludvig van Beethoven sitter ved pianoet i Wiens storstue for klassisk musikk, Theater an der Wien. Fingrene hans beveger seg uanstrengt og lekent over tangentene i pianokonsertens siste, virtuose kadens. Det er som om det gnistrer. Orkestret akkompagnerer pianoets trillende toner med en varm klang. Dialogen mellom orkester og piano intensiveres og kulminerer i verkets siste, avsluttende akkorder, som en jubelfanfare! Så kommer applausen.
Ved denne historiske konserten, 22. desember 1808, fikk Wiens publikum oppleve en helaften med Beethovens musikk. På dette tidspunktet var han en anerkjent komponist. På programmet stod hans femte og sjette symfoni, tre satser fra hans Messe i C-dur, en fantasi for solopiano, en konsertarie, Koralfantasien og Pianokonsert nr. 4 i G-dur. Konserten varte i fire timer og salen var så kald at publikum satt forfrosne med pelskåpene på. Beethoven var selv dirigent, til orkesterets store misnøye. Han var kjent for å være en hissig, utålmodig og dårlig dirigent. Musikken var krevende og øvingstiden var knapp. Det var mye som ikke gikk som det skulle denne desemberkvelden i teateret. En rasende Beethoven hoppet og skjelte høylytt på orkesteret så publikum kunne høre det. Kveldens sopransolist var så nervøs at hun måtte dopes ned, men dosen var i sterkeste laget, og det var med nød at hun skjelvende sang seg gjennom konsertarien. Til tross for kveldens mange forviklinger, var Pianokonsert nr. 4 i G-dur en suksess:
Åttende stykket: en ny, svært utfordrende pianokonsert, som Beethoven, til alles overraskelse, spilte utmerket i de raskeste tempi. Adagioen, mesterlig vakker, sang han frem på instrumentet med en dyp melankoli, som rørte meg dypt.
Johann Friedrich Reichardt, tysk komponist og forfatter
En anmeldelse i Allgemeine musikalische Zeitung fra 17. mai 1809 beskriver konserten som «den mest beundringsverdige, enestående, kunstneriske og komplekse Beethoven-konserten til dags dato». På denne tiden hadde Beethovens døvhet blitt betydelig forverret, og konserten i 1808 ble hans siste som solist i en av sine egne pianokonserter.
Åpningen i første sats i Pianokonsert nr. 4 i G-dur, Allegro moderato (middels raskt), er virkelig nyskapende. Istedenfor å starte pianokonserten med en omfattende orkesterintroduksjon, som var tradisjonen i den klassiske epoken, begynner Beethoven med pianoet helt alene. Som i en slags dagdrøm fremfører solisten hovedtemaet - det kunne nesten vært starten på en av Beethovens berømte improvisasjoner. Temaet avbrytes i en tankeprosess, og strykerne svarer med en dempet, men overraskende akkord. Satsen har sine øyeblikk av prakt og glans, men det er den varsomme åpningen i pianoet som setter den følelsesmessige karakteren. Øm lyrikk, delikatesse og varme i tonen, til og med øyeblikk av intim, kammermusikk-lignende utveksling mellom piano og orkester.
Den andre satsen, Andante con moto (moderat tempo, med bevegelse), er en meditativ og dyp refleksjon i e-moll. Den dramatiske intensiteten og teatralske formen har ledet til mange spekulasjoner om en bakenforliggende tematikk, som ikke var tiltenkt av komponisten selv, ofte tolket som en dialog mellom Orfeus og de rasende furier fra gresk mytologi. De strenge orkesterakkordene kontrasteres mot pianoets milde og bedende toner, og skaper en følelse av indre kamp og forsoning. Denne satsen er kjent for sin emosjonelle intensitet og uttrykksfulle enkelhet.
Den avsluttende satsen, Rondo: Vivace (energisk), bringer konserten til en livlig og optimistisk avslutning i C-dur. Med sin energiske og lekne karakter, utfolder Beethoven en virtuos og teknisk briljant samtale mellom piano og orkester. Satsen blander elementer av både kompleksitet og klarhet, og gir lytteren en følelse av triumf og glede.