Ludwig van Beethoven (1770–1827) skrev til sammen fem pianokonserter i perioden 1795 til 1809. I løpet av 1790-tallet etablerte han seg som en av samtidens beste pianister, og han skrev de fire første pianokonsertene med tanke på å kunne spille dem selv. Beethoven skrev Pianokonsert nr. 4 i årene 1805–06, og var solist ved de første fremførelsene. Den siste ble også hans siste offentlige konsert som pianist – han hadde nemlig mistet mye av hørselen.
Pianokonsert nr. 4 er i dag en av de aller mest spilte og populære solokonsertene for sitt instrument. Den ble godt mottatt også – først på en privat konsert våren 1807 og siden på en offentlig konsert i Wien like før jul i 1808. I mellomtiden ble også notene til konserten utgitt. Siden ble den ikke fremført på mange år – først i 1836, nesten ti år etter Beethovens død, fikk komponisten Felix Mendelssohn den tilbake på konsertprogrammet.
Verket fikk dermed en nesten like treg start som Beethovens Fiolinkonsert, som også ble komponert i 1806. Den måtte vente helt til 1840-tallet før den begynte å etablere seg på repertoaret. De to verkene har også det til felles at de er nokså stillferdige og reflekterende verk til Beethoven å være. Og de begynner på uventede måter — fiolinkonserten med fjerne paukeslag, pianokonserten med myke akkorder fra klaveret.
Det hadde blitt noe av et varemerke for Beethoven å begynne sine solokonserter på kreativt vis. Pianokonsert nr. 4 fikk den mest originale innledningen til dags dato — ingen forventet at solisten skulle begynne helt alene. Publikum var vant til å få de musikalske ideene presentert av orkesteret først. (Noen år senere fikk den minimalistiske innledningen sitt motstykke i den kraftfulle åpningen av Beethovens femte pianokonsert, den såkalte Keiserkonserten.)
I andre sats er pianoet bare akkompagnert av strykeorkester, og de to enhetene veksler på initiativet, som i en dialog – strykerne med kraftfulle og kantete toner, pianoet med myke og elegante svar. Det høytidelige alvoret i musikken har fått mange til å tenke på antikkens mytologi – særlig fortellingen om Orfeus som temmer de ville dyrene med musikk. Tredje sats er munter og energisk, en Rondo med et utpreget rytmisk hovedtema.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)