Ludwig van Beethoven (1770-1827) regnes som en av musikkhistoriens største genier. Hans komposisjoner var innovative og musikalsk revolusjonerende for samtiden, og hans kunstnerskap ble avgjørende for overgangen mellom den klassiske og romantiske tidsalderen for vestlig musikk. Snart 200 år etter hans død, er Beethovens komposisjoner fremdeles høyt feiret. Tre av de fem mest spilte symfoniene i det berømte konserthuset Carnegie Hall, er komponert av Beethoven.
Beethovens liv og arbeid var sterkt preget av en gradvis kamp mot permanent døvhet. De første tegnene til tap av hørsel er merkbare allerede i slutten av tjueårene. Gradvis blir han mer innadvendt og avstår fra sitt sosiale liv. Til tross for sorg og frustrasjon over hørselstapet, vekkes en ustoppelig kreativ ild i ham. Musikken han føler inni seg må deles med verden, men han kjemper mot tiden! Med en brennende motivasjon, frigjør Beethoven seg fra 1700-tallets stilistiske rammer og skaper noe helt nytt. Dette forandrer musikkhistorien for alltid. Verkene hans blir lengre og mer komplekse, fulle av temperament og emosjon. Publikum måtte høre musikken flere ganger for å forstå dens rikdom. På 1700-tallet var dette helt nytt.
Ludwig van Beethoven ble symfoniens mester. Med sine i alt ni symfonier satte han en ny standard for kunstformen. Symfoni nr. 4 i B-dur op. 60, er derimot den minst kjente av de ni. Den ble skrevet i 1806 og dedikert “Den schlesiske adelsmann hertug Franz von Oppersdorff”, som hadde spesialbestilt symfonien til sitt private orkester. Beethoven vanket blant aristokratene og adelen i Wien, men han var ingen adelsmann selv. Kunstnerskapet hans var i stor grad avhengig av private sponsorer og arbeidsgivere, blant dem var prinser og hertuger. Beethovens egne idealer gjenspeilet derimot opplysningstidens store tenkere, med fokus på fornuft, individualisme og likhet. Hans forhold til adelen var derfor komplisert og preget av ambivalens.
Symfoni nr. 4 skiller seg fra de andre symfoniene til Beethoven skrevet i samme periode. Den er et tilbakeblikk til Wienerklassisismen og Beethovens læremester, Haydn. Symfonien kan beskrives som lystig og full av solskinn, og består av fire separate satser. I kontrast til den helhetlig lyse karakteren, åpner symfonien med en langsom og mystisk innledning. Beethoven skaper en atmosfære dirrende av stille forventning, som fullbyrdes i en plutselig utadvendt forløsning. Andre sats preges av en vakker, utstrakt melodi som utfolder seg over en definert rytme med militant karakter. Tredje sats er en dansemelodi, men med et raskere tempo enn tradisjonelt. Fjerde og siste sats er en boblende musikalsk avslutning i en leken stil, som Beethoven selv likte å kalle aufgeknöpft, på norsk: oppkneppet.
Musikk er en høyere åpenbaring enn all visdom og filosofi. Musikk er som det elektriske jordsmonnet som ånden tenker, lever og skaper i.
Ludwig van Beethoven