Beethoven brukte mer tid på Missa solemnis enn noe annet verk. Det vokste ut over alle proporsjoner han først hadde tenkt seg. Meningen var at det skulle bli en messe til bruk ved erkehertug Rudolphs innsettelse som biskop i 1820. Dermed ville Beethoven hatt knappe to år på seg. Etter ett års arbeid var han stadig innstilt på dette. Rudolph var Beethovens venn og elev og velgjører, og Beethoven skriver ydmykt til ham at han håper Gud vil inspirere ham slik at hans «ringe talent vil kunne bidra til å kaste glans over høytideligheten».
Han satte i gang et omfattende forarbeid. Han studerte tidligere messer og andre religiøse verker, han fikk den latinske teksten oversatt til tysk for å forstå hver minste detalj og nyanse, og han arbeidet frem et format der han ikke hadde mye hjelp hverken av tradisjonen eller sine egne tidligere arbeider. Kun to av disse hadde religiøst innhold: oratoriet Kristus på Oljeberget og Messe i C-dur.
Beethoven var katolsk oppdratt, men var ingen kirkegjenger. Missa solemnis er heller ikke skrevet for kirken. Messen er for lang for alle gudstjenestelige formål. Og svært krevende å fremføre. Det er et konsertstykke, og fremføringsstedet kan like gjerne være en konsertsal som kirkerommet. Kildene viser at Beethoven omtalte messen som «et stort oratorium», altså en i og for seg ikke-religiøs sjanger.
Som ferdigskrevet verk er det 200-årsjubileum for Missa solemnis i år. Fremføringen fant sted i St. Petersburg året etter, i april 1824.
Tekstgrunnlaget er hentet fra de fem faste messeleddene i den katolske kirken. Beethoven endret enkelte ord og plasseringen av dem, enten for å forsterke sin egen tolkning eller av musikalske grunner. Hans hovedmål var å vekke og å innpode religiøse følelser både hos sangerne og hos lytterne, skrev han til sin oppdragsgiver, den kommende biskop Rudolph.
Partituret bærer påskriften: «Von Herzen –Möge es wieder – Zu Herzen gehen!»
En oversettelse kan være: Fra hjertet – måtte det igjen nå inn til hjertet!
Missa solemnis kan godt kalles en kor-messe. De fire solistene deltar med sine utsagn i kortere og lengre partier, men har ingen arier. Messen har heller ingen gjentagende lengre temaer. Den fremstår som en musikalsk beretning der formen i hver av de fem satsene er underlagt tekstforløpet.
Kyrie
Satsen er en lang bønn med utrop og meditative passasjer. Etter et orkesterforspill setter koret inn med «Kyrie», og snart overtar tenoren den samme musikalske bevegelsen i et kort tilsvar. Etter at koret har gjentatt «Kyrie», er det sopranen som overtar linjen. Og når koret har ropt ut for tredje gang, er det altstemmen som fortsetter. Det kan leses som en vekselsang mellom menigheten og presten, mellom fellesskapet og individet. Og med det samme musikalske materialet, er det et felles bønnerop fra alle: «Herre, forbarm deg over oss.»
Det symbolske tre-tallet kommer også til uttrykk ved at satsen er tre-delt: Etter den første Kyrie-delen følger en «Kriste eleison»-del, der solistene har en kvartett-sekvens som etterfølges av koret med det samme materialet. I den tredje delen er «Kyrie eleison» igjen teksten.
Gloria
Etter jubelteksten «Ære være Gud i det høyeste» synger koret ganske svakt og inderlig ordene «og fred på jorden». Så flammer uttrykket opp igjen ved «Vi lover deg, vi priser deg» og dempes igjen ved teksten «Vi takker deg, vi priser deg». Slik fortsetter kontraster å prege satsen med en dramatisk omskiftelighet. En paukevirvel innleder en større del mot slutten, «in gloria Dei Patris», en sekvens som snart former seg til en fuge, først i koret, så i solistkvartetten, så flettet i hverandre, i «Guds faders herlighet». En sekvens på ordet «amen» begynner som fuge hos solistene, så i koret. Vi tror det vil ende slik, men «Gloria» kommer uventet som det siste ordet. En tilføyelse Beethoven selv har gjort. «Ingen takt er uten uttrykk», kommenterte han om denne satsen.
Credo
Teksten er den nikenske trosbekjennelsen, «Vi tror på én Gud, den allmektige Fader».
«Credo, credo» blir sunget på et lite motiv av fire toner. Det går igjen flere steder, ikke minst som temaet i den store fugen mot slutten.
Dette er den lengste satsen, med den lengste teksten. Det musikalske uttrykket følger handlingen i detalj. Mest talende er det midtveis i satsen. Her er ordene «Han er blitt kjød ved Den hellige ånd av jomfru Maria» tonesatt mykt og langsomt før uttrykket plutselig endrer seg når tenoren roper ut at Frelseren «er blitt menneske». Så går det rett over i korsfestelses-sekvensen, der Kristi lidelse blir uttrykt med synkoperte rytmer og toner fremført som støt. Musikken blir mørkt og sorgtungt når Kristus er begravet. Et øyeblikk stopper den helt opp før den fortsetter med stigende bevegelser for å akkompagnere «oppstandelsen». Beethoven forteller historien med så raske skiftningene at man må lytte usedvanlig nøye for å få med seg både den tekstlige og den musikalske meningen.
Credo-motivet som innleder den mektige fugen til slutt, bringer satsen frem til et kraftfullt «amen». Vi tror det er avslutningen, men jammen kommer en koda der amen blir gjentatt på mykeste vis. Beethoven spiller med våre forventninger.
Sanctus
Orkesteret åpner rolig, mørkt og innadvendt før solistkvartetten synger «Hellig er Herren Sebaot», like dempet. Så eksploderer det i gledesfylt og utadvendt sang med «Himmel og jord er full av hans herlighet». Kontrasten blir tilsvarende stor når vi får et følsomt, rolig parti i orkesteret, med en bærende fiolinsolo i følge med fløyte. Dette mellomspillet er en overgang til Bendictus-delen, der «Velsignet være han som kommer i Herrens navn» først er lagt til kvartetten, så til koret. Tempoet holdes hele tiden lavt. Selv lovprisningen «Hosianna i det høyeste» blir fremført med stor ro. Og solofiolinen, som muligens er tenkt som et symbol for Den hellige ånd, følger satsen ut.
Agnus dei
Satsen er den eneste som går i moll. Den begynner, igjen, mørkt, med bass-solisten som har teksten «Guds lam som bærer verdens synd». Alten fortsetter, så tenor, bass, sopran og koret: «Forbarm deg over oss». Ordet «fred» blir sunget flere ganger før hele setningen kommer frem: «Gi oss fred!» Plutselig hører vi trommer og trompetfanfarer. Innslaget av en militærmarsj skaper uro. I partituret har Beethoven skrevet «bønn om indre og ytre fred». Musikken blir snart lett og luftig, med fuglesang fra blåserne. Men en paukesolo får oss igjen til å lure. Det omskiftelige preget henger ved. Men ordet «pacem», fred, er det som klinger til slutt.