Cramer, Cramer, vi vil aldri kunne skape noe som det! - utbryter Beethoven til sin venn og kollega, pianisten Johann Baptist Cramer, etter å ha hørt Mozarts stormfulle Pianokonsert nr. 24 i c-moll. Da Beethoven presenterte sin Pianokonsert nr. 3 i c-moll i 1803, var det åpenbart at Mozarts konsert i samme toneart var til stor inspirasjon. Men Beethoven beveget seg videre inn i et nytt musikalsk territorium.
Som ung musiker ble Beethoven dypt inspirert av Mozarts komposisjoner, som på den tiden representerte den klassiske stilen i sin ypperste form. Mozarts stil, preget av klarhet, balanse og gjennomsiktighet, ble en grunnmur for Beethovens tidlige komposisjoner. Mozarts pianokonserter var banebrytende, og de fremhevet pianoet som et dynamisk soloinstrument i stand til å føre intrikate dialoger med orkesteret. Beethoven, en virtuos pianist, lot seg sterkt inspirere av denne egenskapen i Mozarts verk. Selv om Beethovens egne pianokonserter er større i skala og mer dramatiske, bærer de preg av Mozarts innflytelse gjennom sine lyriske melodier og det komplekse samspillet mellom solist og orkester. Beethoven utvidet og modifiserte den musikalske formen, og tilføyde en dybde og kompleksitet som var særegen for ham.
Den første satsen i Beethovens Pianokonsert nr. 3 i c-moll, Allegro con brio (et raskt og livlig tempo med energi), åpner med en kraftfull og mørk orkesterintro som setter en dramatisk tone. Et tematisk fragment fra første sats i Mozarts pianokonsert dukker opp i de lave strykestemmene. Pianoet entrer med en dyp og gripende melodi, og Beethoven utfolder sin evne til å utvikle temaer med kompleksitet og emosjonell intensitet. Samspillet mellom piano og orkester er dynamisk, og gir solisten rom til å vise teknisk briljans.
Den andre satsen, Largo (langsomt), er en kontrast til den dramatiske åpningssatsen med sin rolige og nesten meditative karakter. Her utfolder pianomelodien seg sangfullt, akkompagnert av dempede strykere. Denne musikken vugger oss inn i en mild transe. Man holder nærmest pusten i satsens avsluttende del, der tiden nesten står stille.
Den avsluttende tredjesatsen er fylt med humor og sprudlende, glitrende fjas. Når musikken uventet beveger seg mot en grov, brølende c-moll, får den en "skremmende" humor. Det er som en jovial person som plutselig roper "bø!" En mørk undertone ligger under all denne ertingen. Den glitrende avslutningen driver mot sin endelige kadens med en sprudlende og grenseløs entusiasme. Pianisten får nok en gang mulighet til å demonstrere virtuositet, mens orkesteret følger med i en sprudlende og festlig dialog.
Ludwig van Beethovens Pianokonsert nr. 3 er en av hans mest dramatiske og følelsesladde konserter. Komponert i 1800 og fremført for første gang i 1803, er denne konserten et betydelig verk som markerte Beethovens overgang til den modne perioden av hans komponistkarriere. Den står som et uttrykk for hans kunstneriske dybde og tekniske virtuositet.