Beethovens 7. symfoni ble urfremført på samme konsert som hans nyskrevne orkesterverk «Wellingtons Sieg», en hyllest til en britisk ledet seier over franskmennene i et slag bare måneder tidligere. Med andre ord en musikalsk kommentar i de pågående Napoleonskrigene. Selv om Symfoni nr. 7 var skrevet ett år tidligere, ble den mottatt med noe av den samme patriotiske begeistring som det nye seiersverket. Konserten fant sted 8. desember 1813 i Wien og er ansett som den mest vellykkede Beethoven noen gang fikk oppleve. Andresatsen, Allegrettoen, ble gjentatt etter at symfonien var ferdigspilt, en sats som også senere er blitt spilt uavhengig av de andre satsene.
Innledningen er lang, langsom og vektig. Så overtar trippende skalaer oppover, og snart mer bestemte skritt, stadig oppover. Fløytens fabuleringer viser seg å ha forberedt hovedtemaet. Når bare satsen er ordentlig i gang, etter de 61 gjentagelsene av tonen E, hører vi et gledesfylt og feirende tema som varieres og utvikles og endrer karakter ved å flyttes rundt i orkesteret i forskjellige tonearter og styrkegrad.
Allegrettoen kan få oss til å forestille oss et sørgefølge som kommer langsomt vandrende gjennom mørke gater. Hovedtemaet høres etter en stund i celloer og kontrabass. Andrefiolinene overtar melodien mens bratsjer og celloer spiller en ny. En rørende tostemthet. Den nye melodien løftes opp til lyse strykere. Energien tiltar og får hjelp av paukeslag. I midtdelen kommer et nytt tema i klarinettene, etter hvert i fløyter og i hele orkesteret før det flettes sammen med sørgetemaet som i en skjebnebestemt fuge. Alt er bestemt, bortsett fra den aller siste takten som er åpen og på et vis uavsluttet.
Tredjesatsen, scherzoen, er tredelt, en ABA-form, hvor Beethoven har forlenget mønsteret til ABABA. Er vi skogen i A-delen? Instrumentgruppene svarer hverandre som var de fugler som sitter i hvert sitt tre. Morsomt og lekent, som det skal være i en scherzo, mens B-delen er som en roligere dans med et mer sangbart tema.
Om sistesatsen skriver en del kommentatorer at den er som en bakkanal. Muligens ikke den mest aktuelle assosiasjon. Heller som en frenetisk lirekassemelodi? Kanskje heller ikke det en assosiasjon for mange. Men den villeste fest, det er det. Selv om den aldri går over styr. Den holdes i stramme tøyler. Dette er de proffes fest. Andre har mer enn nok med å holde seg fast i stolen.