Det er ikke bare den overveldende varigheten som rettferdiggjør å kalle Pianokonsert nr. 5 selve kronen på verket blant Ludwig van Beethovens (1770−1827) solokonserter. Fra første stund er de storslåtte og symfoniske proporsjonene i den 40 minutter lange ’Keiserkonserten’ supplert med en kompleksitet, virtuositet og kraft som overgår det meste av hva komponisten selv og hans forgjengere noen gang hadde lagt i sjangeren.
Før førstesatsen i det hele tatt er kommet ordentlig i gang kastes pianosolisten ut i kadenslignende kaskader − et moment som vanligvis spares helt til slutten av slike konsertsatser for å gi musikken det endelige løftet. Likevel evner Beethoven å opprettholde, og attpåtil øke, intensiteten utover i satsen. Et fast og saftig hovedtema følges av et mer tilbakelent sidetema, først presentert klokkespillklingende i magiske omgivelser og en uventet toneart. Substansen ligger likevel først og fremst i det mektige og mangfoldige temaarbeidet − i transformasjonene Beethoven utsetter sine temaer for og som stadig bringer musikken til fjernere tonearter og uhørte mønstre.
Tradisjonen tro, skaper andre sats maksimal uttrykkskontrast til den grandiose åpningssatsen. Den langsomme satsen viser at Beethoven langt i fra var utelukkende majestetisk og voldsom, men også kunne skape musikk preget av uovertruffen lyrisk enkelhet og subtil eleganse. Mon tro om Chopin og de andre klaverkomponistene senere på 1800-tallet lyttet spesielt godt til nettopp denne satsen. Finalen er en jublende rondo, preget av det oppad slyngende temaet og dets luftige flukt gjennom satsen, og av virtuos briljans i solostemmen.
Som tilfellet er med bl.a. ’Måneskinnssonaten’ og ’Appassionata’, stammer heller ikke kallenavnet ’Keiserkonserten’ fra komponisten selv. Forleggeren Johann Baptist Cramers merkelapp har likevel heftet seg til verket og må vel sies å være passende for den storslåtte konserten, i samme toneart og med en tilsvarende grandeur som Symfoni nr. 3 ’Eroica’. Konserten ble urfremført i Leipzig i 1811 med Friedrich Schneider som solist. Beethoven selv var ikke lenger i stand til å traktere tangentene som følge av den tiltakende døvheten, men selve verket har vist seg å være udødelig.
(Tekst: Thomas Erma Møller)