I Symfoni nr. 2 fortsatte Ludwig van Beethoven kursen han hadde staket ut i Symfoni nr. 1. Modellene var fremdeles Haydn og Mozart, men med mer av alt det samtidens kritikere beskrev som det ’bisarre’ og som senere er blitt betegnet som de mest attraktive og eiendommelige kvalitetene ved Beethovens musikk i allmenhet. Det gjelder særlig de overrumplende skiftene i lydstyrke som utforskes allerede i den langsomme innledningen til første sats og som får sin frie og ville utfoldelse i tredje sats. Denne satsen markerer for øvrig den eksplisitte musikkhistoriske overgangen fra menuett til scherzo som standard tredjesats i en symfoni. Scherzoen egnet seg langt bedre som uttrykk for Beethovens ville humor og dramatiske lynne.
Drama og villskap til tross, er Symfoni nr. 2 likevel den symfonien blant Beethovens ni som i størst grad bugner av positiv livskraft, godt humør og energi. Komponisten og kritikeren Hector Berlioz uttalte en gang at ’denne symfonien smiler tvers igjennom’. Noen ganger er smilet lekent, lystig og livsglad som i energibomben av en første sats, noen ganger søtt og sentimentalt som i den lyse andresatsen og noen ganger lurt og nesten lunefullt som i den kaklende og komisk kaprisiøse sistesatsen. Symfoni nr. 2 er et godt eksempel på farene ved å trekke for tette forbindelser mellom en kunstners liv og verk. I 1802 hadde Beethoven for alvor innsett at hans tiltakende døvhet trolig var irreversibel og uhelbredelig, noe han betrodde til sine brødre i et berømt brev kalt Heiligenstadt-testamentet i oktober samme år. Den dypt ulykkelige Beethoven skydde all sosial kontakt, gikk med tunge tanker om å ta sitt eget liv og komponerte altså en symfoni som ’smiler tvers igjennom’.
(Tekst: Thomas Erma Møller)