Fortellingene om den romerske generalen Gaius Marcius Coriolanus inspirerte både William Shakespeare (1564−1616) og Heinrich Joseph von Collin (1771−1811) til å skrive tragiske skuespill. Selv om detaljene i historien om Coriolanus’ liv og død er tvilsomme, lever sagnet i beste velgående: På 500-tallet før vår tidsregning ble Coriolanus tvunget til landflyktighet og ledet til slutt sine tidligere fiender i blodig kamp mot Roma. Hans mor overtalte ham til retrett, men Coriolanus ble enten drept eller begikk selvmord i visshet om at han aldri kunne vende tilbake til hjembyen.
I 1807 inspirerte Collins skuespill Ludwig van Beethoven (1770−1827) til å skrive en ouverture. Fra første takt av Ouverture til Collins Coriolan, eller Coriolan-ouverturen som den populært kalles, er det tydelig at det er en dramatisk historie bak musikken. De illevarslende åpningsakkordene og det rastløse hovedtemaet i moll balanseres etter hvert av et lysere durtema − etter sigende en musikalsk karakterisering av Coriolanus mor. Til slutt er det likevel de mørke kreftene som seirer, og musikken dør like dramatisk som Coriolanus selv.
Beethoven var en mann med sans for drama og ouverturen setter tilhøreren i rett stemning for tragedien på scenen. Samtidig har verket mer enn nok tyngde og musikalsk drama til å kunne oppleves helt uavhengig av Collins skuespill. Beethoven var en viktig foregangsmann for 1800-tallets mange konsertouverturer.