Musikkhistorien er full av tilfeldigheter, og ved en av disse tilfeldighetene holdt Ludwig van Beethovens (1770−1827) berømte Fiolinkonsert på å bli glemt for alltid. Beethoven var så sent ute med å skrive ut notene til solist Franz Clement − en av sin tids aller største − ikke fikk tid til å øve inn verket skikkelig. Det sies at han fikk de siste notearkene på vei inn på scenen før urfremføringen i Wien i 1806. Clement var irritert − noe han viste med å spille et eget stykke på én streng og med fiolinen opp ned midt i fiolinkonserten − og hele evenementet var mislykket. Beethovens Fiolinkonsert gikk fort i glemmeboken og ble der helt frem til 1844 da en ny tilfeldighet gjorde at 12 år gamle Joseph Joachim fremførte konserten i London. Beethovens verk ble udødeliggjort og Joachim startet for alvor karrieren som skulle gjøre ham til en av musikkhistoriens aller største fiolinlegender.
Fire musestille paukeslag innleder den dramatiske førstesatsen av Beethovens Fiolinkonsert. Denne satsen alene er lengre og mer innholdsrik og variert enn de fleste fiolinkonserter som var skrevet før 1806. Musikken preges av komponistens karakteristiske og dramatiske tonespråk, men har samtidig også en lyrisk og langstrakt melodiflyt knapt noe annet verk av Beethoven kan vise til. Samme sensitivitet for fiolinens unike evne til å synge legato melodier i skyhøyt register og med en vidunderlig varme i klangen preger også den langsomme andresatsen. Her er all viraken fra førstesatsen lagt til side og musikken har inntatt en karakter av fullstendig ro. Men så skal det danses! Den lekne og vitale tredjesatsen er preget av folkelige danserytmer og mange virtuose krumspring for solisten.
I dag er Beethovens Fiolinkonsert fremdeles en av romantikkens aller mest berømte solokonserter og en av de oftest fremførte fiolinkonserter overhodet − mye takket være et 12 år gammelt fiolingeni i 1844.