Ludwig van Beethoven Symfoni nr. 6

Ludwig van Beethoven var en naturelsker. Symfoni nr. 6 i F-dur, Pastoralesymfonien, er en hyllest til naturen og følelsene som vekkes i møte med den.

På somrene tilbragte Beethoven mye av tiden sin på landet. Han elsket å gå lange turer. Charles Neate, en av hans faste turkamerater sommeren 1815, uttalte senere at han aldri hadde møtt noen som var «så glad i naturen, eller som likte blomster eller skyer og andre naturgjenstander så godt».

Beethoven skrev de første skissene til Pastoralesymfonien i 1802, men begynte komponeringen to år senere og fullførte verket i 1808 . I samme tidsrom komponerte han også sin femte symfoni, den mer berømte og temperamentsfulle Skjebnesymfonien. De to symfoniene ble urfremført samtidig i Theater an der Wien i 1808.

Pastoralesymfonien består av fem satser, og ikke fire, som var det vanlige på Beethovens tid. De tre siste satsene spilles sammenhengende, uten pauser. Hver sats har en beskrivende tittel.

I: Oppvåkning av muntre følelser ved ankomst til landet
Erwachen heiterer Empfindungen bei der Ankunft auf dem Lande

Symfonien åpner lett og muntert med et enkelt melodisk tema, som gjentas og utvikles gjennom satsen. Som i Beethovens tidligere symfonier er det naturlig å forvente en musikalsk utvikling fra harmoniske sammenstøt til løsning og stabilitet, men her undergraver Beethoven denne forventningen. Han skaper en følelse av harmonisk stillstand, som reflekterer naturens gjentagende mønstre, dens skjønnhet og storslagenhet.

II. Scene ved bekken
Szene am Bach

I sine tidlige skisser gjorde Beethoven to notater: "bekkens murring" og "jo mer vann, jo dypere er tonen." Den stille åpningen skildrer bekkens milde flyt. Strykerne etterligner vannets bølgende strømninger. Etter hvert som musikken blir mer ekstrovert, strømmer vannet fortere og bekken blir til en elv. Mot slutten av satsen har Beethoven skrevet inn fuglesang; nattergal (fløyte), gjøk (klarinett) og vaktel (obo). Hver fugl har sin symbolske betydning. Nattergalen symboliserer kjærlighet og sødme, gjøken varsler sommerens ankomst og vaktelens sang har religiøse undertoner.

III. Lystig samling av landsbyfolk
Lustiges Zusammensein der Landleute

Tredje sats skildrer landsbyens fest og dans. Den fornemme stemningen fra de to første satsene erstattes av en livfull bondedans. Festen avbrytes når en storm nærmer seg, og satsen får en brå slutt. Musikken går direkte videre inn i fjerde sats og uværet.

IV. Torden, Storm
Gewitter, Sturm

Den rolige og lekne atmosfæren i de tidligere satsene fordrives av en brutal, musikalsk kraft. Beethoven skildrer stormens brummende tordenbrak og dramatiske lynnedslag. Så avtar stormen og dynamikken jevnes ut. En øm melodi introduseres av oboen, som ledsages av en stigende skala i fløyten. Lik en regnbue etter stormens brutalitet.

V. Hyrdesang. Glade og takknemlige følelser etter stormen
Hirtengesang. Frohe und dankbare Gefühle nach dem Sturm

Satsen åpner med en melodi som etterligner et alpehorn, opprinnelig brukt av gjetere for å kommunisere over lange avstander. Det er hyrdens takkesang. Den enkle, men vakre melodien repeteres i strykerne. For hver gang melodien spilles, er orkestreringen fyldigere. I symfoniens siste minutt, minnes Beethoven motivet fra scenen ved bekken i andre sats. Alpehornet spiller hyrdens takkesang en siste gang, og verket avsluttes med to akkorder i symfoniens hovedtoneart, F-dur.

Ludwig van Beethoven regnes som en av musikkhistoriens største genier. Hans komposisjoner var innovative og musikalsk revolusjonerende i samtiden, og ble avgjørende for overgangen mellom klassisismen og romantikken i vestlig musikk. Snart 200 år etter hans død er Beethovens komposisjoner fremdeles høyt feiret. Tre av de fem mest spilte symfoniene i det anerkjente konserthuset Carnegie Hall, er komponert av Beethoven.