I 1804 skisserte Ludwig van Beethoven (1770–1827) planen for det som skulle bli hans femte symfoni. Beethoven jobbet parallelt med en annen symfoni, den som ble nummer seks. De to symfoniene har mange likheter, men er samtidig motpoler med mange kontraster. Den sjette er en hyllest til naturen og alle de forfriskende opplevelsene komponisten hadde der, og fikk tilnavnet Pastoralesymfonien. Den femte bygger fra første tone opp til et eksistensielt drama med stor emosjonell dybde, og fikk tilnavnet Skjebnesymfonien.
Disse to symfoniene ble urfremført samme dag, like før jul i 1808. Beethoven hadde lenge prøvd å få i stand en konsert der han kunne motta inntektene selv – i Wiens nye storstue Theater an der Wien, der han nylig hadde stilt opp ved flere veldedighetskonserter. Konsertsalen var tilgjengelig for utleie bare i ukene rundt jul, og til slutt fikk Beethoven tildelt 22. desember. Det ble en iskald kveld, og lokalet var dårlig oppvarmet.
Kaldt eller ikke, å høre et knippe nyskrevne Beethoven-verk med komponisten i spissen var uansett en uimotståelig mulighet for de innvidde. Kremen av Wiens musikkelite var til stede for å høre hvor det unge geniet tok veien i sin nyeste musikk. Det tok nok litt tid å fordøye det som skjedde den kvelden, og det kom ingen umiddelbare reaksjoner i form av offentlige anmeldelser. Men musikken gjorde sterkt inntrykk på mange.
Den første som utpekte Symfoni nr. 5 som en virkelig milepæl var forfatteren E.T.A. Hoffmann, selv en av den romantiske periodens mest legendariske kunstnere. I 1810 skrev han en lengre anmeldelse der han inngående analyserte Beethovens bruk av musikalske virkemidler: «Beethovens musikk vekker skrekk, frykt, ærefrykt og smerte, og vekker den uendelige lengsel som er romantikkens essens.»
Tilnavnet Skjebnesymfonien bygger på et Beethoven-sitat fra nokså usikre kilder – om at åpningsmotivet beskriver «skjebnen som banker på døren». Og om det ikke er sant at komponisten sa det, er det «godt løyet» – det har gitt gjenklang hos mange som siden har latt seg fascinere av den enestående førstesatsen. Symfonien som helhet har blitt oppsummert med ordene «gjennom kamp til seier» og den munner ut i en jublende intens sistesats.
Tekst: Fred-Olav Vatne