‘Beethoven har uttrykt mine intensjoner med bemerkelsesverdig genialitet’, utbrøt forfatteren Johann Wolfgang von Goethe da han hørte ouverturen til skuespillet Egmont i 1810. Handlingen er lagt til 1500-tallet der Lamoral, Greven av Egmont, dømmes til døden for å kjempe for friheten. Det var som musikk i Ludwig van Beethovens (1770−1827) døve ører og ga ham endelig mulighet til å komponere scenemusikk med eksplisitt politisk innhold etter hans egen smak. Ouverturen har også blitt brukt politisk i senere tid, for eksempel som klingende symbol på kampen mot undertrykkelse under revolusjonen i Ungarn i 1956.
Ouverturen er den desidert mest kjente delen av Beethovens scenemusikk til Egmont. Den har samme musikalske kraft og uttrykksfullhet som Eroica-symfonien (Symfoni nr. 3), men minner stilistisk aller mest om Skjebnesymfonien (Symfoni nr. 5) som Beethoven komponerte noen få år senere. De kraftige åpningsakkordene setter den alvorstunge og mektige stemningen som preger hele ouverturen. Selv om den ble komponert til et skuespill og som en del av en større musikalsk sammenheng, er ouverturen i dag ofte fremført som selvstendig konsertouverture.
Scenemusikken til Egmont ble urfremført i Wien i 1810.
(Tekst: Thomas Erma Møller)