Tsjaikovskijs Symfoni nr. 6 har vært forbundet med selvbiografisk innhold fra første stund. Det vil si fra 1893, da komponisten også dirigerte urfremføringen i Leningrad.
Ja, faktisk også tidligere enn det. I et brev til sin nevø (som han var forelsket i), skrev han at han hadde fått en ide til en symfoni som ville være gjennomsyret av det personlige, og ikke sjelden når han tenkte på ideen, så hadde han grått. Tittelen skulle være En programsymfoni, men programmet i seg selv skulle forbli ukjent, skrev han. La dem bare gjette!
Og det gjorde de, publikum, kritikere og musikkhistorikere siden. Ni dager etter fremføringen døde Tsjaikovskij, etter å ha drukket kolerainfisert vann. Var forgiftningen et kamuflert selvmord og musikken skrevet som et rekviem over seg selv? Var symfonien et avskjedsbrev fra en som fryktet konsekvensene av sin homoseksuelle legning?
«Symfoniens essens er Livet», skrev Tsjaikovskij om en symfoni han skrev like før den 6. Programmet skrev han ned i stikkords form. Første del: impulser, følelser, selvtillit, aktivitet. Annen del: kjærlighet. Tredje: skuffelser. Fjerde del dør hen. Han lyktes ikke, syntes han, men programmet ser ut til at han tok med seg til Symfoni nr. 6. Han skriver til nevøen: «Jeg fortalte deg at jeg har fullført en symfoni jeg plutselig ikke likte, og jeg rev den i stykker. Nå har jeg komponert en ny symfoni som jeg absolutt ikke skal rive i stykker».
Tsjaikovskij liv er det laget film om. For oss som skal høre musikken, kommer vi trolig nærmere «essensen» om vi lytter til symfonien som uttrykk for allmennmenneskelige følelser, som en fortelling om tillit, hengivelse, kjærlighet, motgang, skuffelser, oppgitthet, utmattelse – og utenforskap. Som en kamp med livskrefter og skjebnens uforutsigbarhet.
Symfonien har fire satser. At det er en henvisning til den ortodokse rekviem-liturgen i førstesats er gjerne blitt pekt på av dem som vil se symfonien som det siste verket Tsjaikovskij fikk fremført, hans egen dødsmesse. Den fengende dansen i andresats, i 5/4-takt, kan tolkes som en vals der det er lett å trø feil. En morsom marsj-lignende prosesjon farer gjennom tredjesatsen og ender med en buldrende og parodisk triumferende slutt, som var dette finalen i verket. Men så, helt uventet i en symfoni, kommer en langsom sistesats. Adagio lamentoso. Langsom og klagende. Over de siste notene i partituret står det morendo, hendøende …
Dermed er det lett å forstå at diskusjonen fortsetter om hvilket program Tsjaikovskij har skjult for oss i dette verket.