Et «metafysisk drama» kalte Lord Byron sitt dikt Manfred, skrevet i 1817 i tidens populære gotisk stil. En poetisk pendant til skrekkromanen.
Vladimir Stasov var en innflytelsesrik russisk kritiker på 1800-tallet. Han skrev et handlingsreferat fra diktet, tenkt som et program for en musikalsk tolkning. Først ble det sendt til den russiske komponisten Milij Balakirev, så til den franske Hector Berlioz. Begge avslo. Så gikk utfordringen om å fremstille Manfreds skjebne i et programmatisk storverk til Tsjaikovskij. Manfred-symfonien ble til mellom hans 4. og 5. symfoni og er den eneste av hans sju symfonier som ikke har nummer. Den er også den lengste og den største når det gjelder instrumentasjon. Verket ble urfremført i 1886 i Moskva.
Første sats
Manfred vandrer i Alpene, martret av angst og fortvilelse over tapet av sin elskede Astarte. Kanskje er han selv skyld i hennes død. Han påkaller alle slags krefter, gode og onde, for å bli befridd fra pinen. Alt han ønsker å finne er glemsel. På veien trer Astarte frem for ham.
Andre sats
Alpe-feene viser seg i regnbuen over fossen. En impresjonistisk-klingende vev av farger og teksturer fanger en stund en lyrisk melodi, for så å slippe den løs igjen.
Tredje sats
En pastorale, et bilde på det rene, frie livet i fjellene. Jegerens kallesignal høres i det fjerne. Drømmesekvenser med folkedans og noe som minner mer om ballsaler glir over i hverandre.
Fjerde sats
En infernalsk orgie i et underjordisk palass. Manfred fremstilles for åndene. Han ser skyggen til Astarte. Han benådes og dør, uten å gi seg hen til overnaturlige kreftene han har sloss med underveis. Det er kun Astartes ånd som har makt over ham.