Konserten begynner med en enkel melodi i orkesteret. Rett frem. Frasen gjentas. Så bygges det opp til noe, til solisten og til temaet alle elsker – når de først får høre det. Det blir variert i karakter og instrumentasjon, og vi blir like forelsket hver gang det kommer. En skikkelig fiolinkonsert, tenker vi. Faktisk en av de mest fremførte. Og med pomp og prakt feirer orkesteret det samme temaet, skyver det frem med kromatisk kraft i akkompagnementet inntil solisten er utfor stupet – og seiler av gårde i ensom kadens-majestet. Satsen er lang, og vi venter hele tiden på at temaet skal komme igjen. Det gjør det. Det nærer det hele.
Andresatsen har en langsom innledning. Kommer det ikke noe tema? Jo, etter litt. Et folketoneaktig tema, enkelt. Jeg lagde meg så silde. Nei, det er ikke den. En russisk variant. Så nennsomt akkompagnert, så forsiktig, enda det sitter et fullt orkester klar til å trå til. Så et mer djervt sidetema, et som vil ta i tu med oppgavene innen folketonen er tilbake.
Så rett over i tredjesats. Full fart fra første stund. Allegro vivacissimo. Solisten leter frem hovedtemaet og får orkesteret med på moroa så snart hun har funnet det. Av uforståelige grunner havner de snart i en breibeint folkedans, og vips endrer melodien karakter når den kastes mellom solisten og orkesterinstrumenter. Selvfølgelig kommer hovedtemaet tilbake, enda fortere enn sist? Og den breibeinte danser igjen. Tsjaikovskij står bak og dytter ideene inn på scenen, den ene etter den andre. Maser dem sammen. Får dem til å spille sammen, spinne.
Tsjaikovskij innbyr til diktning. Glem hva du har lest – og lytt!
Konserten ble urfremført i Wien i 1881. Det er til å forundres over at den møtte motstand hos kritikere. Den verste var den berømte kritikeren Eduard Hanslick. Han kom med en detaljert slakt. Tsjaikovskij glemte den aldri, kunne den utenat resten av livet. Det sies at komponister lettere husker dårlige kritikker enn gode. La oss håpe at Tsjaikovskij husket at publikum møtte konserten med begeistring.