Klaus Mäkelä Pjotr Tsjaikovskij
Dmitrij Sjostakovitsj

“Jeg komponerte Serenaden ut fra en naturlig impuls, noe dypt innenfra, og derfor tør jeg tro at den ikke er fri for å inneholde noe virkelig verdifullt,” skrev Pjotr Tsjaikovskij til sin støttespiller Nadezhda von Meck under arbeidet med Serenade for strykere høsten 1880.

Da stykket var ferdig noen uker senere, skrev han: “Jeg bare elsker denne serenaden så fryktelig, og lengter etter at den skal se dagens lys så fort som mulig.” Ønsket ble oppfylt – under et besøk i Moskva overrasket et orkester ham med å spille det på en privat konsert.

Første sats er en hyllest til Mozart, ifølge Tsjaikovskij en etterligning av hans stil. Andre sats er en vals som kan minne om komponistens berømte valser fra Nøtteknekkeren og Svanesjøen. Etter en elegisk tredjesats bruker han russiske folketoner i finalen “Tema russo”.

I 1955 planla Dmitrij Sjostakovitsj å skrive en symfoni til 50-årsmarkeringen av den første russiske revolusjonen i 1905. Symfoni nr. 11 ble først klar til 40-årsfeiringen av 1917-revolusjonen i 1957, men symfonien fikk likevel tittelen “Året 1905”.

Symfonien var på overflaten helt i tråd med myndighetenes syn, men Sjostakovitsj’ bruk av frihetssanger fra fengselet ga mange assosiasjoner til aktuelle hendelser: komponisten skal ha antydet at musikken var en respons på Sovjetunionens brutale invasjon av Ungarn i 1956.

Symfonien åpner med den uhyggelige stemningen foran Vinterpalasset i St. Petersburg i forkant av revolusjonen. Andre sats beskriver den brutale massakren på “den blodige søndagen”. Tredjesatsen bygger på en revolusjonær sørgemarsj, mens den kraftfulle sistesatsen på en tvetydig måte feirer revolusjonens fremtidige triumf.