Dmitrij Sjostakovitsj Symfoni nr. 11 "Året 1905"
Musikken marsjerer, skyter og tramper i hjel.
Skrevet av Thomas Erma Møller
Etter en uhyggelig førstesats, der plassen foran Vinterpalasset i St. Petersburg ligger øde, kald og tom og bare venter på at blodet skal flyte, bryter katastrofen ut i den voldsomme og makabre andresatsen. De insisterende og oppjagede strykerne, skuddsalvene i skarptrommen og de tordnende utblåsningene i båserseksjonen levner ingen tvil om grusomhetene som fant sted på det som er blitt kalt ‘Den blodige søndagen’ i 1905 da ubevæpnede demonstranter ble meid ned av regimets militære styrker og drept i hopetall. Musikken marsjerer, skyter og tramper i hjel.
Selv i Dmitrij Sjostakovitsj’ (1906-1975) målestokk er Symfoni nr. 11 ’Året 1905’ spesielt billedlig og eksplisitt programmatisk. Det er ikke uten grunn at den ofte kalles ’filmmusikk uten film’. Etter nedslaktningen i andresatsen følger en sørgemarsj av revolusjonær karakter (’Dere falt som ofre’) – en mørk, dyster og sorgtung sats, der mange har hørt en klagesang for alle verdens lidende og ikke bare for ofrene etter ’Den blodige søndagen’. Finalen tar opp tråden fra andresatsens taktfaste grusomheter (nye skuddsalver) og fra førstesatsens tomhet (en spøkelsesaktig solo i engelsk horn), og når alarmklokkene ringer i orkesteret mot slutten kjempes en blodig kamp som forblir uløst når g-moll og G-dur skingrer samtidig i ørene og aldri forsoner seg. Revolusjonsgnisten var tent og nedtellingen til 1917 allerede i gang …
Kanskje var det integreringen av revolusjonssanger i den symfoniske veven som gjorde Symfoni nr. 11 til en av Sjostakovitsj’ største suksesser umiddelbart ved urfremføringen i 1957. Eller kanskje det var det tilsynelatende utvetydige programmet som alle lyttere – legfolk som styresmakter – kunne forstå. Men hva om de ekstreme virkemidlene og uttrykkene også var en kritikk av samtidens sovjetiske regime? Eller hva om symfonien var en protest mot all misbruk av makt og utøving av vold? Det er alltid mange spørsmål knyttet til Sjostakovitsj’ symfonier, men det som er sikkert er at han med en helt særegen bruk av orkesteret – ofte er instrumentene presset til det ytterste i register eller dynamikk – og med sin karakteristiske melodiføring og harmonikk skapte et uhyggelig sterkt musikalsk uttrykk for en av de mest dramatiske dagene i russisk historie og et tidløst mesterverk som er like aktuelt den dag i dag.
Satser:
1. Adagio (Palassplassen)
2. Allegro (9. januar)
3. Adagio (Evig minne)
4. Allegro non troppo (Alarm)