Allerede fra første takt av Pianokonsert nr. 1 (1933) blir det klart at komponisten lar pianosolisten leke i denne konserten og at trompeten er hans beste lekekamerat. Opprinnelig hadde Sjostakovitsj planlagt verket som en dobbeltkonsert for trompet og piano, og selv om det endte opp som en pianokonsert, beholdt trompeten en viktig rolle i orkesteret som for øvrig består utelukkende av strykere.
Både første og siste sats har en rekke sitater og referanser til egne og andres verk, deriblant flere verk av Beethoven, og en kodefortrolig lytter kan oppleve pianokonserten som en parodi. Før den festlige og sarkastiske finalesatsen sprudler i gang, viser Sjostakovitsj at han også kunne skrive ektefølt og magisk melankolsk musikk i den introverte og inderlige Lento-satsen. Pianokonsert nr. 1 ble urfremført i Leningrad i 1933 med komponisten selv ved tangentene.
Pianokonsert nr. 2 (1957) fortsatte på mange måter i samme spor som den første. Også denne konserten bobler av ungdommelig energi og leken virtuositet. Denne gangen har Sjostakovitsj tatt med en større blåserseksjon, skarptromme og pauke i instrumentariet og utstyrt konserten med en typisk sjostakovitsjsk orkesterbehandling.
Nok en gang er midtsatsen et melankolsk og romantisk mellomspill før den forrykende finalen spinner av gårde og plutselig bryter ut i den uvanlige taktarten 7/8. Pianokonsert nr. 2 er skrevet til komponistens sønn, Maxim, som urfremførte verket som en del av sin eksamenskonsert ved musikkonservatoriet i Moskva i 1957. Selv om Sjostakovitsj selv hevdet at konserten "ikke hadde noen kunstnerisk verdi", ble den umiddelbart svært populær og har holdt seg på repertoaret i mer enn 60 år.
(Tekst: Thomas Erma Møller)