Lytt til verkomtalen
Det at den er komponert mellom de to store symfoniene, nr. 5 og 7 (Leningrad-symfonien) gjør at kveldens symfoni ofte havner litt i skyggen av sin forgjenger og sin etterfølger. Bakgrunnen for Sjostakovitsj sin sjette symfoni gjør det likevel til et spesielt og viktig verk. Symfonien ble ferdigstilt i 1939 da verden var på randen av en ny krig. Opprinnelig hadde Sjostakovitsj selv tenkt å komponere et storslått verk for Lenin, men valgte heller å skrive en symfoni uten et konkret program. Symfoni nr. 6 ble et verk preget av indre refleksjon og musikalsk eksperimentering.
Sjostakovitsj fortalte selv at han ønsket «å uttrykke glede, ungdommelighet og vårens lystigheter», men det er stor sannsynlighet for at det var et taktisk utsagn for å komme på godsiden til Stalin. Han hadde tidligere blitt kritisert for å skrive musikk som hadde politiske budskap som kritiserte Stalin og hans styreform. Med Symfoni nr. 6 viste Sjostakovitsj at han også kunne komponere «folkelig» og optimistisk musikk, uten politisk innhold. Komponister og kunstnere som levde i Sovjetunionen på samme tid som Sjostakovitsj hadde ikke friheten til å komponere som de selv ønsket, men var avhengig av å ha støtte fra offentlige styresmakter for å få utøve sin kunst.
Symfoniens oppbygning er asymmetrisk og viser at Sjostakovitsj gjennom hele sitt kompositoriske virke prøvde å utvikle sin egen komposisjonsstil. Symfonien består av tre satser og starter med en dypfølt og omfattende Largo. Sjostakovitsj er kjent for å ha skrevet musikk med sterkt rytmisk driv og tyngde, men i første sats er det det melodiske materialet som er i fokus. Satsen har en mørk stemning som gir rom for indre refleksjon og ettertenksomhet. Etter første sats følger to korte Scherzo-satser, Allegro og Presto. De er begge livlige og lekne og står i kontrast til den dominerende førstesatsen. Den lystige og optimistiske stemningen har noe ironisk over seg, og som med mye av Sjostakovitsj sin musikk uttrykker han ofte to følelser samtidig. Kontrasten mellom dypt alvor og sprudlende ironi gir symfonien et komplekst og flertydig uttrykk.
Sjostakovitsj turte gjennom hele sin karriere å utfordre tradisjonen, både gjennom innovative komposisjonsteknikker og gjennom musikkens tvetydige mening. Sjostakovitsj var en komponist som brukte musikken til refleksjon og til å uttrykke sine meninger. Det gjør musikken hans betydningsfull og stadig aktuell. Symfonien kan tolkes som et verk der indre alvor og ytre glede står i spenning - et uttrykk for Sjostakovitsjs evne til å forene personlig uttrykk med politisk kritikk.