Dmitrij Sjostakovitsjs (1906−1975) ambivalente forhold til styresmaktene skulle komme til å prege hele hans komponistvirksomhet, særlig etter at Josef Stalin kom til makten. Sjostakovitsj ble truet på livet og musikken hans ble i 1936 angrepet i partiavisen Pravda (Sannhet) for å være formalistisk, kaotisk og uforenlig med partipolitiske idealer.
Av frykt for sitt eget liv − mange av Sjostakovitsjs kunstnervenner hadde ‘forsvunnet’ − trakk han tilbake sin moderne og utfordrende Symfoni nr. 4 før urfremføringen. I stedet komponerte han en ny symfoni, Symfoni nr. 5, som fikk påklistret undertittelen ‘en sovjetisk kunstners svar på berettiget kritikk.’ Symfonien skulle vise seg å være Sjostakovitsjs redning − et mesterverk der han fant den ultimate balansen mellom kunstnerisk nyskaping og respekt for stalinistenes urimelige krav til kunstens form, innhold og formål.
Symfonien åpner med en voldsomt energisk førstesats, som etter en intens kamp ender i en merkverdig og monstrøs Stalin-vennlig marsj − trolig et satirisk stikk til statslederen. Satire, ironi og humor er det også i den ertende andresatsens forskrudde vals.
Symfoniens virkelige emosjonelle kjerne ligger likevel i tredjesatsen. Borte er trompeter, marsjrytmer, maskingeværslagverk og satire. Tilbake står et rikt teppe av strykere, delt i ni grupper, og solistiske treblåsere som spiller lange, elegiske melodier − like vakre som Tsjaikovskijs, men blottet for romantisk skjønnmaling. Dette er vondvakker realisme.
Det er liten grunn til å betvile historiene fra urfremføringen i Leningrad i 1937 da et undertrykket og sulteforet russisk publikum gråt seg gjennom satsen. Symfonien avsluttes med en ny Stalin-marsj, men triumfen er påtatt og det ligger mye mellom notelinjene. Etter urfremføringen klappet publikum i Leningrad, etter sigende, i 40 minutter, litt for Stalin, men mest for Sjostakovitsj.