Dmitrij Sjostakovitsj vokste opp i St. Petersburg, der talentet hans tidlig ble lagt merke til. Som 13-åring ble han elev ved byens musikkonservatorium, der han studerte piano og komposisjon. Selv om han var yngst, lå han langt foran medstudentene i musikkforståelse.
Årene etter revolusjonen var vanskelige i Russland, og for familien Sjostakovitsj gikk det fra vondt til verre da faren uventet døde. 17 år gamle Dmitrij måtte ta seg arbeid som kinopianist ved siden av studiene og var i perioder utmattet, forfrossen og underernært.
Til tross for utfordringene holdt Sjostakovitsj det gående som en disiplinert student og som en sosial ung mann med stor omgangskrets. I 1923 fullførte han klaverstudiene, men fortsatte å studere komposisjon. Året etter fikk studentene som eksamensoppgave å skrive en symfoni.
Sjostakovitsj hadde allerede skisser til en symfoni liggende, og basert på disse skrev han resten av symfonien i løpet av noen intense måneder. Tidlig på sommeren 1925 var han ferdig med orkestreringen. I utgangspunktet skulle verket spilles av skolens symfoniorkester.
De første komponistvennene han viste notene til, oppmuntret ham til å sikte høyere. Han bestemte seg for å vise symfonien til sin direksjonslærer Nicholas Malko, som også var sjefdirigent for Leningrad-filharmonien – både byen og orkesteret hadde nylig skiftet navn.
Sjostakovitsj spilte symfonien i pianoversjon for Malko i skolens auditorium. “Det stod umiddelbart klart for meg at Sjostakovitsj’ første symfoni var et levende, særpreget og slående verk fra en komponist med en original innfallsvinkel,” skrev Malko om opplevelsen.
Malko planla urfremførelse med Leningrad-filharmonien 12. mai 1926. Komponisten kom aldri med innspill under prøvene, skriver Malko: “... han visste nøyaktig hva han ville da han skrev partituret. De første tonene fra orkesteret bekreftet at det han hadde forestilt seg var riktig …”
Mye av særpreget som skulle kjennetegne Sjostakovitsj’ symfonier er på plass i den første, som voldsomme kontraster mellom dempede, stemningfulle partier og voldsomme eller groteske utbrudd. Han imponerte også med sin beherskelse av både symfoniformatet og orkestreringen.
Sofia Kokoulina, komponistens mor, skildret publikums respons i et brev: “... Mitya [Dmitrij] ble kalt frem igjen og igjen. Da vår unge komponist kom ut på scenen – han så fremdeles ut som en gutt – uttrykte publikum sin glede og entusiasme med stormende applaus.”
Resten av livet feiret Sjostakovitsj datoen for urfremførelsen av Symfoni nr. 1 som sin “andre fødselsdag”. Symfonien ble også hans internasjonale gjennombruddsverk – et snaut år senere ble den spilt av Berlin-filharmonien med dirigent Bruno Walter.
Sitatene er hentet fra boken Shostakovich: A Life Remembered av Elizabeth Wilson og oversatt fra engelsk.