13. januar 1969 ble Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) lagt inn på sykehus. Han hadde store plager i beina, høyrearmen og hjertet, og oppholdet varte i seks uker. Samtidig herjet en influensaepidemi byen, og det ble innført besøksforbud ved sykehuset, selv for den nærmeste familien. Komponistens karantene skulle vise seg stimulerende for kreativiteten.
Sjostakovitsj benyttet ensomheten til å lese poesi i russisk oversettelse – av spanske Federico García Lorca, franske Guillaume Apollinaire og østerrikske Rainer Maria Rilke. I et brev til vennen Isaac Glikman forklarte han utvalget: Han regnet både kjærlighet og død blant de evige temaer og evige problemer. Kjærligheten hadde han berørt i sin musikk – men aldri døden. Og døden var et tema i nesten all poesien han nå fordypet seg i.
Han hadde fått viktige musikalske impulser til arbeidet også: I 1962 orkestrerte Sjostakovitsj sangsyklusen «Dødens sanger og danser» av den russiske komponisten Modest Musorgskij. Like før innleggelsen lyttet han til denne musikken på nytt, og ideen om å skrive et større orkesterverk med døden som tema ble stadig mer aktuell.
Han skrev til Glikman 1. februar: «I går fullførte jeg pianoversjonen av mitt nye verk. Jeg kommer ikke til å kalle det et oratorium – det går ikke, et oratorium innebærer et kor. Mitt verk er ikke med kor, bare to solister – sopran og bass … En kan nok ikke kalle det en symfoni heller. For første gang i mitt liv er jeg forvirret over hva jeg skal kalle en av mine komposisjoner.»
2. mars var verket ferdig og hadde fått sin endelige tittel: Symfoni nr. 14. Komponisten beskriver hva som drev ham fremover: «Jeg komponerte veldig raskt, jeg var hele tiden redd for at noe skulle skje med meg mens jeg skrev den fjortende symfonien – at høyrehånden skulle slutte å fungere, at jeg plutselig skulle bli blind, osv. Jeg fikk ikke fred fra disse tankene.»
Samtidig som Sjostakovitsj var sterkt preget av bekymringer, tok han seg større formmessige friheter enn på flere tiår. Resultatet ble en symfoni med elleve satser for strykere, perkusjon og to sangsolister. Selv regnet han symfonien som en milepæl: «Alt jeg har skrevet til nå i alle disse årene har bare vært en forberedelse til dette verket,» skrev han noen uker senere.
Under forberedelsene til urfremførelsen ble det aktuelt å utsette den for å få med en berømt sanger. Sjostakovitsj protesterte: «Nei, nei, jeg vil ikke vente. Jeg er redd for at jeg skal dø snart, og jeg vil høre verket mitt. Jeg var redd jeg ikke skulle leve lenge nok til å fullføre symfonien, men jeg klarte det i tide ...» Og han foreslo en annen sanger.
Sjostakovitsj mente døden i musikken ofte blir fremstilt i et altfor positivt lys. Da symfonien skulle spilles for første gang, sa han før konserten: «Døden er skremmende, det er ingenting på den andre siden. Jeg tror ikke på et liv hinsides graven.» I forordet til partituret forklarer han hensikten med å fremstille døden så fryktelig som mulig: Å minne lytteren om at livet er vakkert.
Sitatene er hentet fra Elizabeth Wilsons bok Shostakovich: A Life Remembered og oversatt fra engelsk.