Slava, la du merke til det, spurte Sjostakovitsj. Mstislav Rostropovitsj hadde lært cellostemmen utenat på fire dager, men hadde ikke fått med seg at Sjostakovitsj hadde sitert fra Stalins favorittmelodi «Suliko» i fjerdesatsen, for så å meie den ned med sin egen musikk. Rostropovitsj ville ikke lagt merke til det kamuflerte sitatet om ikke Sjostakovitsj hadde gjort ham oppmerksom på det, forteller han til Elizabeth Wilson i boken Shostokovich, a life remembered.
Sjostakovitsj er kjent for å legge igjen mer eller mindre åpenbare hint i musikken sin, ganske sikkert flere enn de som til nå er oppdaget. På den måten kunne han gi uttrykk for oppfatninger om sovjetregimet til de som kunne eller ville oppfatte det. Derfor, når Sjostakovitsj begynner Cellokonserten med et tema basert på de første bokstavene i navnet sitt, DSCH, (stavet på tysk, Dmitri SCHostakowitch), og annonserer at konserten begynner med en «morsom marsj», kan det like gjerne være et hint om at regimet her fremstilles på pompøst og latterlig vis i en prosesjon. Det ligger alltid en tvetydighet i Sjostakovitsj’ musikk. Sannheten var farlig. Derfor var kunsten så viktig, ikke minst musikken – der meldinger og meninger kan komme til uttrykk uten a noe er nevnt.
Cellokonsert nr. 1 har fire satser. Initialene DSCH blir oversatt til tonene D-ess-C-H. Temavarianter over dette lille motivet høres, som nevnt, i førstesats og også i tredje- og fjerdesats. Annensatsen er langsom. Den begynner sørgmodig og tristheten henger lenge ved. Mot slutten får den et oppsving av intensitet før den får en slags statisk ro. Herfra går musikken rett over i en lang kadens. Ja, hele tredjesatsen er en kadens. Også den til å begynne med sørgmodig. Hører vi ikke et ørlite sitat fra Beethovens sørgemarsj i tredje symfonien? Satsen får energi når DSCH-temaet begynner å dukke opp. Når energien er på topp, er vi allerede over i fjerdesatsen, et virvlende tivoli hvor alt går rundt. Er dette bare moro eller er det egentlig fare på ferde?
Mstislav Rostropovitsj hadde lenge ønsket at Sjostakovitsj skulle skrive en konsert for ham. Rådet han hadde fått, var å ikke nevne det for komponisten. Da ville konserten en dag komme. Det skjedde i 1959. Cellokonsert nr. 1 ble tilegnet Rostropovitsj og urfremført i Leningrad og like etter i Moskva, før den fortsatte ut i verden, først til Los Angeles bare uker senere. Og uten at Rostropovitsj trengte å si noe, skrev Sjostakovitsj nok en cellokonsert for ham, i 1966. Men det er en annen historie.