«Den 8. symfonien inneholder mange konflikter, både tragiske og dramatiske, men i det hele er det et optimistisk, livsbejaende verk», uttaler Sjostakovitsj i et intervju i 1943, før den er fremført.
Ja, er det et optimistisk verk? Og videre sier han:
«Jeg kan oppsummere mitt nye verk med tre ord: livet er skjønt. Alt som er mørkt og dystert vil råtne vekk, forsvinne, og det skjønne vil triumfere.»
Mente han det?
Vi kan aldri vite med Sjostakovitsj. Hans biografi er en innfløkt historie. Hva som var oppriktig og hva som var fordekte avledningsmanøvrer er det stadig uenighet om. Han levde i frykt og fare i store deler av livet. Han ante ofte hva som kunne komme av reaksjoner fra kulturmyndighetene. Han tilpasset seg. Han forblir en gåte.
Hans forrige symfoni, Leningradsymfonien, var blitt fremført under tyskernes beleiring av Leningrad i 1942. Han tilegnet den «vår kommende seier over fienden». Symfonien ga ham den største berømmelse. For denne mottok han Stalin-prisen.
I intervjuet i 1943 gir Sjostakovitsj et kort sammendrag av den nye symfonien:
Første satsen er en lang adagio som bygger opp til stor dramatisk spenning ved høydepunktet. Andre satsen er en marsj med scherzo-elementer. Den tredje er en mektig, dynamisk marsj. Den fjerde har en sørgmodig karakter. Den siste, femte satsen, er lys, gledesfylt musikk med pastoral karakter og med forskjellige danseelementer og folketoner.
Symfonien ble urfremført av Det sovjetiske statlige symfoniorkester under ledelse av Jevgenij Mravinskij, i november 1943. Den fikk blandet mottagelse. Den var for lang og hadde for lite melodisk materiale, ble det sagt. Selv om mange trodde at Sjostakovitsj var uangripelig etter suksessen med den 7. symfonien, tiltok kritikken. I 1948 ble den 8. symfonien, sammen med flere andre av hans verker, forbudt fremført. De ble stemplet som formalistiske, anti-folkelige og anti-demokratiske. Sjostakovitsj mistet stillingen som lærer ved konservatoriene i Moskva og Leningrad.
Hva Sjostakovitsj sto for av politiske og moralske holdninger, kan være noe hver enkelt må lytte seg til i musikken hans. Men noe kan komme til uttrykk i historien den russiske komponisten Sofia Gubaidulina fortalte i forbindelse med at hun mottok den internasjonale Sjostakovitsj-prisen i Tyskland i 2017, 86 år gammel. Hun hadde selv opplevd å bli motarbeidet av kulturmyndighetenes retningslinjer helt fra start som komposisjonsstudent. Møtet hun hadde hatt med Sjostakovitsj ved avslutningen av studiet ved konservatoriet i Moskva i 1959, hadde vært avgjørende for henne:
«Jeg var ikke student av Sjostakovitsj. Han var fjernet fra konservatoriet på den tiden jeg var der. Jeg studerte med Nikolai Peiko, som var en venn av Sjostakovitsj. Peiko hadde avtalt at jeg skulle få komme hjem til Sjostakovitsj og vise ham symfonien min; et beskjedent verk, som ikke er i min katalog i dag. Men Sjostakovitsj så noe i den, bak notene, tror jeg. Han oppmuntret, støttet, og gav meg disse fantastiske ordene ved avskjeden: Vær Dem selv, og fortsett videre på Deres gale veier. Det var viktige ord som enhver komponist, poet, maler, trenger. Det er svært, svært vanskelig å være seg selv. Hele verden påvirker oss, venner, lærere, berømte komponister. Alle har sin mening om hvordan man skal være. Men et skapende menneske skal kun lytte innover i seg selv. Og disse ordene, på det tidspunktet, gjorde at jeg kunne fortsette.»
Gjengivelse av Sjostakovitsj-uttalelsene i 1943 er hentet fra Laurel E. Fay: Shostakovich: A life, 2000