Pling! Pling! Klokkespillet baner vei for den muntre og lekne fløytesoloen som åpner Dmitrij Sjostakovitsjs (1906−1975) Symfoni nr. 15. Komponistens idé var opprinnelig å kalle første sats i sin siste symfoni for ‘lekebutikken’, og åpningen har noe befriende sorgløst ved seg. Stemningen blir mer tvetydig når fagotten tar over og setter mystisk farge på melodien. Sjostakovitsjs livlige og virtuose førstesatser er ofte fulle av ambivalens, tvil og uventede innfall. Denne satsens største overraskelse er det utilslørte sitatet fra Rossinis berømte ouverture til William Tell. ‘Jeg vet ikke selv hvorfor sitatene er der, men jeg kunne ikke, kunne ikke, ikke ta dem med,’ forklarte Sjostakovitsj selv, i sedvanlig lite oppklarende stil.
Etter den sprudlende parodien i den forvrengte leketøysbutikken, er andre sats på samme tid både sjokkerende og forventet − sjokkerende fordi kontrasten i uttrykk og stemning er så makaber og forventet fordi Sjostakovitsj nettopp var kjent for dobbelthet og et ekstremt uttrykksregister. Plutselig er sirkusteltene fra første sats blåst vekk, og igjen står messinginstrumentenes gravalvorlige koral og solocelloens ensomme vandring inn i dypet av en fortvilet menneskesjel. Den mørke satsen ender i et voldsomt rasende klimaks − symfoniens mest kritiske øyeblikk. Den korte tredjesatsen, på sin side, er full av morbid humor og ironi á la Sjostakovitsj.
Symfoniens mest enigmatiske musikk er likevel finalesatsen. Her siteres ikke bare komponistens tidligere verker, men også Wagners Tristan og Isolde. Sitatenes dypeste betydning forblir en gåte, men mange har tolket denne satsen som Sjostakovitsjs finurlige farvel med livet og hele symfonien som hans musikalske tilbakeblikk på en lang kompositorisk karriere. Satsen avsluttes med en besynderlig slagverkseanse i et uthulet lydlandskap og et siste slag med klokkespill og celesta.
Symfoni nr. 15 ble urfremført i Moskva i 1972 med komponistens sønn Maxim Sjostakovitsj som dirigent.
(Tekst: Thomas Erma Møller)