Dmitri Sjostakovitsj (1906−1975) var 19 år da hans første symfoni ble urfremført av Leningrad-filharmonien i 1926. Symfonien ble en kjempesuksess og snart lagt merke til av berømte dirigenter som Bruno Walter og Leopold Stokowski, som dirigerte den henholdsvis i Berlin i 1927 og i Philadelphia året etter.
I årene som fulgte tråkket Sjostakovitsj uredd opp nye løyper i det musikalske landskapet. De neste to symfoniene høstet en god del kritikk for sitt eksperimentelle tonespråk. Men i 1934 presenterte han et verk som gikk hjem både hos anmelderne og publikum, i hjemlandet som i utlandet: Operaen Lady Macbeth fra Mtsensk.
Suksessen skulle bli opptakten til en katastrofe. I 1936 tok Sovjetunionens øverste leder Josef Stalin og noen medlemmer av hans innerste krets en tur i operaen for å se Lady Macbeth fra Mtsensk. De gikk midt i forestillingen uten å si et ord, og noen dager senere stod et harmdirrende angrep på operaen på trykk i partiavisen Pravda.
Flere angrep på komponisten fulgte, og det virket som om Stalin selv stod bak. Sjostakovitsj mistet oppdrag og inntekter, og prøvde fortvilet å få til et møte med Stalin uten å lykkes. Flere av hans venner ble satt i fengsel eller henrettet de neste årene, og han fryktet det samme skulle skje med ham. Den frykten slapp aldri helt taket.
Sjostakovitsj fikk gjenopprettet mye av sin status hos myndighetene med den mer konservative Symfoni nr. 5 i 1937, og mottok flere Stalin-priser for sin musikk. Under verdenskrigen ble han nærmest et nasjonalsymbol med Symfoni nr. 7, «Leningrad-symfonien». Men i 1948 havnet han i unåde igjen, og han komponerte med stor forsiktighet de neste årene.
Stalins død i mars 1953 innebar begynnelsen på en langsom politisk reform i Sovjetunionen. Sjostakovitsj kunne ta frem fra skrivebordsskuffen en del musikk han ikke hadde våget å la fremføre tidligere. Kanskje tilhører Symfoni nr. 10 denne kategorien. Ifølge komponistens brev skrev han symfonien mellom juli og oktober 1953, men det er også ting som tyder på at han skrev den ferdig allerede i 1951.
Uansett bærer Symfoni nr. 10 preg av at komponisten skriver med lavere skuldre og større frimodighet. Verket har av mange blitt oppfattet som en beskrivelse av Stalin-tiden med dens mørke, galskap og lidelser. Den vanvittige andresatsen har blitt hevdet å være et portrett av Stalin selv – det er ikke vanskelig å tolke brutalitet og undertrykkelse inn i den intense musikken.
Musikken har imidlertid også et sterkt personlig preg. Sjostakovitsj bruker sin personlige musikalske kode DSCH, med toner basert på sine forbokstaver, flere steder i symfonien. Et annet tema representerer en kvinnelig student komponisten var svært betatt av på denne tiden, Elmira Nazirova. De to kodene møtes og kombineres i tredje sats.
Symfonien ble urfremført av Leningrad-filharmonien i desember 1953 og ble en gedigen publikumssuksess. Anmelderne var like begeistret. Kommunistpartiet arrangerte en konferanse året etter for å drøfte symfoniens verdi, og konkluderte med at den var i utakt med den rådende, optimistiske sovjetiske ideologi. Ettertiden har hatt andre preferanser – symfonien regnes i dag som en av Sjostakovitsj’ aller beste.
Tekst: Fred-Olav Vatne