Dmitrij Sjostakovitsj Fiolinkonsert nr. 1

Skrevet av Fred-Olav Vatne

Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) slo gjennom som komponist på 1920-tallet og hadde de første årene ganske fritt kunstnerisk spillerom. Fra midten av 1930-tallet strammet de sovjetiske myndighetene inn på hva som ble regnet som akseptabel kunst, og et verk kunne sensureres om det ikke hadde det riktige “ideologiske perspektivet”. I 1946 ble nye, strenge retningslinjer nedfelt i den såkalte Zjdanov-doktrinen, oppkalt etter sentralkomiteens sekretær Andrej Zjdanov.

For Dmitrij Sjostakovitsj hadde den restriktive kulturpolitikken så langt gitt svært ulike utslag, fra priser, heder og ære til sylskarp kritikk. I 1948 ble han offisielt fordømt for å skrive musikk som ikke tjente statens og folkets interesser. Mye av musikken hans ble bannlyst, og de neste årene ble et økonomisk og følelsesmessig mareritt for komponisten.

Under årene med Zjdanov-doktrinen skrev Sjostakovitsj musikk i tre adskilte kategorier: Filmmusikk som han kunne tjene penger på, “offentlig” musikk som kunne rette opp igjen forholdet til styresmaktene, og musikk for skrivebordsskuffen – den musikken han egentlig ønsket å skrive. Fiolinkonsert nr. 1 fra årene 1947–48 tilhørte den siste kategorien, og ble dermed liggende uspilt i noen år.

Etter Stalins død i 1953 ble det en merkbar endring i kulturpolitikken, og det ble mulig å hente ut flere verk fra skuffen. Den berømte fiolinisten David Oistrakh var solist ved urfremførelsen av Fiolinkonsert nr. 1 i 1955, som ble en stor suksess. Oistrakh beskrev den melankolske førstesatsen som “undertrykkelse av følelser” og den intense andresatsen som “demonisk”.

Kanskje hintet fiolinisten om vanskelighetsgraden også? Fiolinkonsert nr. 1 er et stort anlagt verk med form som en symfoni, og det finnes knapt hvileskjær for solisten. Oistrakh, en av 1900-tallets mest legendariske fiolinister, skal ha spurt Sjostakovitsj pent om det ikke var mulig med en liten pause etter den lange og krevende tredjesatsen, så han i det minste kunne tørke svetten? Joda, innrømmet Sjostakovitsj, det burde han ha tenkt på. Dagen etter hadde han ordnet åtte takter pause i begynnelsen av fjerde sats.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)