Marin Alsop
Vivi Vassileva
Ung Filharmoni Samuel Barber
Sauli Zinovjev
Dmitrij Sjostakovitsj

Hva skjer når musikken ikke kan si det den vil? Når toner må bære dobbelt budskap, når rytmer vever sammen det åndelige og det aggressive, og når lyriske linjer skjuler uro under overflaten? I denne konserten møter vi tre komponister som skrev i skyggen av noe større, enten det var verdenskrig, sitt eget regime eller noe så enkelt som et musikkinstruments rolle i menneskers liv.

Barber: Essay No. 2

Samuel Barber (1910-1981) var en amerikansk komponist, særlig kjent for å ha en lyrisk, men dramatisk stil. Essay No. 2 ble skrevet i 1942 og er et kort verk for orkester. Navnet beskriver verkets formål; det skulle være et verk med presise, velformulerte musikalske ideer, akkurat som et velskrevet essay.

Verket ble skrevet kort tid etter at USA ble involvert i andre verdenskrig og ikke lenge etter urfremførelsen måtte Barber selv tjenestegjøre i militæret. Selv om det er et abstrakt verk uten et tiltenkt program, har musikken undertoner som kan gi assosiasjoner til krig og uro.

Zinovjev: A Savage Beat

Sauli Zinovjev (f. 1988) er en finsk komponist som er kjent for å skrive musikk som er spennende, overraskende og dypt emosjonell. Denne konserten er norgespremieren på hans slagverkskonsert «A Savage Beat».

Slagverksinstrumenter brukes ofte for å gi musikk energi, retning og spesielle lydeffekter. Zinovjev er opptatt av å vise at denne instrumentgruppen tradisjonelt har en annen svært viktig rolle. I mange kulturer har slagverk en sterk spirituell og kulturell betydning som går langt tilbake i tid.

A Savage Beat sprang ut av slagverksinstrumentenes rolle i ritualene som fortsatt praktiseres i mange urbefolkninger i hele verden. Dette kommer til uttrykk både gjennom de rytmiske elementene i stykket, men også i de gjentakende harmoniene.

M

Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) brukte sine komposisjoner som en plattform til å uttrykke sine meninger. Det gjorde at han i perioder kom på kant med Stalin-regimet. All kunst som kunne tolkes som kritikk til regimet var en risiko for kunstnerens liv og virke. Dette er noe kunstnere i mange deler av verden, også i dag må ta hensyn til.

Symfoni nr. 5 har en dobbel betydning; den har de kvalitetene i et verk som Stalin var begeistret for, men samtidig skal Sjostakovitsj selv ha sagt at mye av uttrykket var et satirisk bilde av diktatoren. Dette vises i den triumferende fanfaren på slutten av symfonien, som enten kan tolkes med genuinitet eller ironi.