“Deres tilstand er meget alvorlig.” Legen betrakter den unge mannen i sengen foran ham. “De har så vidt unnsluppet galskap …”
Pjotr Tsjaikovskij har hatt et fryktelig nervøst sammenbrudd. I ukesvis har han slitt med dårlig søvn og nerver i helspenn, etterfulgt av hodepine, depresjon, hallusinasjoner og en konstant følelse av frykt. Årsaken til plagene er noe uvanlig. Tsjaikovskij har arbeidet hvileløst, både dag og natt, på det som skal bli hans første symfoni. I et brev til sin bror Anatol, skriver han: “Nervene mine er helt rystet. Årsaken er symfonien, som ikke lyder tilfredsstillende. Jeg kan ikke riste av meg overbevisningen om at jeg ikke kommer til å leve lenge, og vil etterlate min symfoni ufullført.”
Pjotr Tsjaikovskij begynte å skrive Symfoni nr. 1 i g-moll våren 1866, i en periode hvor han følte seg fremmedgjort og ekstremt trett. Han var 26 år og nylig ferdig med eksamen ved St. Petersburg-konservatoriet. Arbeidet gikk langsomt. De første komposisjonene han forsøkte å skape, ga ikke de kreative mulighetene han hadde håpet på. Frustrasjonen ble ytterligere forsterket av at han fant det nesten umulig å komponere en symfoni som tilfredsstilte de høye kravene han satte til seg selv. Han følte at de strenge normene for form og funksjon, som han mente ble pålagt av både lærere og jevnaldrende russiske komponister, tvang ham til en urimelig etterligning som ikke samsvarte med hans egne kunstneriske ambisjoner. På samme tid var han ivrig etter å tilfredsstille sine tidligere lærere, Anton Rubinstein og Nikolai Zaremba, som dominerte musikkmiljøet i Russlands hovedstad, og som dessuten stadig møtte ham med kritikk.
Tsjaikovskij sendte notene på symfonien til sine tidligere lærere, i håp om at de ville la verket fremføres ved den russiske musikkforeningen i St.Petersburg. Den unge komponisten var derimot dømt til å bli skuffet. Symfonien ble sterkt kritisert, avvist og erklært uverdig for fremføring. De foreslo omfattende revisjon, som Tsjaikovskij først føyet seg etter.
Skapelsesprosessen ble lang og kronglete, med flere revisjonsrunder og avvisninger fra musikkforeningen. Til tross for hans læreres velmenende innblanding, bestemte Tsjaikovskij seg til slutt for å gå for sine originale skisser. Symfoni nr. 1 i g-moll, op.13, med tilleggstittelen “Vinterdagdrømmer”, ble omsider fremført i sin helhet i Moskva i 1868. Tsjaikovskij dediserte symfonien til sin gode venn og støttespiller, Nikolai Rubinstein - Anton Rubinsteins yngre bror. Nikolai var initiativtaker til fremførelsen av symfonien i Moskva, og dirigerte urfremførelsen.
“Vinterdagdrømmer” har fire satser. Første sats, “Drømmer om en vinterreise”, reflekterer det frosne og langstrakte vinterlandskapet. Den russiske vinteren, med sine lange, kalde perioder, var en viktig inspirasjonskilde for både de musikalske temaene og den generelle stemningen i symfonien. Andre sats, “Ødemarkens land, tåkenes land”, er bygget opp av et enkelt melodisk tema som bearbeides og varieres. Tredje sats, “Scherzo”, var den første satsen Tsjaikovskij skrev med utgangspunkt i en pianosonate han komponerte i studietiden. Symfonien avsluttes med en storslått finale, som introduseres med en øm og vakker melodi, bygget på en russisk folkesang. Gradvis bygges intensiteten opp til en triumferende og jubilant avslutning, med kraftige messingfanfarer og svevende strykemelodier.
Med fortryllende friskhet og en hjertelig lidenskap, kan Symfoni nr. 1 anerkjennes som en av de mest originale blant Tsjaikovskijs tidlige symfonier. Tsjaikovskij foretok en siste revidering av verket i 1874. I 1883 skrev han i et brev til sin fortrolige venn og sponsor, Madame von Meck, om sin første symfoni: “Selv om det på mange måter er umodent, har det likevel mer substans og er bedre enn mange av mine andre mer modne verker.”