Da Pjotr Iljits Tsjaikovskij (1840−1893) viste frem Pianokonsert nr. 1 til Nikolai Rubinstein i 1874, ble ikke den berømte pianisten spesielt imponert over det nye verket. Han skjelte ut Tsjaikovskij og ga ham en liste over små og store endringer som måtte gjøres innen en viss dato for at Rubinstein i det hele tatt skulle fremføre verket.
Tsjaikovskij ble fornærmet og svarte at ’jeg kommer ikke til å endre en eneste note’. Han endret likevel noen små detaljer, men beholdt det aller meste fra den første versjonen. Da konserten ble urfremført i Boston i 1875 med Hans von Bülow som solist, ble den mottatt med stormende jubel og føk inn på det internasjonale standardrepertoaret.
Åpningen av Pianokonsert nr. 1 er en av musikkhistoriens mest berømte og virkningsfulle med de tre kraftfulle hornmotivene og påfølgende orkestersmellene før pianisten dundrer løs sine kolossale akkorder som akkompagnement til strykernes deilige melodi.
Selv om mye krutt er fyrt av i de første taktene av konserten, har ballettkongen likevel flere uforglemmelige melodier på lager, både i førstesatsen og ikke minst i andre sats med det yndige fløytetemaet. Etter den måteholdne andresatsen, tenner Tsjaikovskij igjen på alle plugger når han fyrer opp en fyrrig ’Allegro con fuoco’ som finale med et folkloristisk inspirert, galopperende tema som rød tråd og med et bredt anlagt, erkeromantisk tema som følgesvenn.
(Tekst: Thomas Erma Møller)